Siden krigen begynte, har Norge vært blant de største humanitære bidragsyterne. Bare i år, bidrar Norge med 1250 millioner kroner til humanitær hjelp til sivile i Syria og til syriske flyktninger og lokalbefolkning i nabolandene.

I et innlegg av Erling Folkvord og Svein Olsen i Fædrelandsvennen 15. juli, stilles det spørsmål ved om Norge bidrar med humanitær støtte til spesifikke områder i Syria. FN og hjelpeorganisasjoner vurderer og prioriterer selv hvor hjelpen skal settes inn, basert på siviles behov og sikkerhetssituasjonen for sine ansatte.

Vi støtter prosjekter i blant annet kurdisk-kontrollerte områder i Nord-Syria. Det brukes norske bistandsmidler til å hjelpe flyktninger fra byen Kobane og vi er i dialog med humanitære partnere om å gi støtte til sivile i byen. Én av hovedprioriteringene for de humanitære aktørene nå er å fjerne miner og eksplosiver i byen, som utgjør en trussel både mot sivilbefolkning og hjelpearbeidere.

Norge har også økt den humanitære hjelpen til Irak, som blant annet går til sivile i nød i de kurdiske områdene.

Jeg stiller meg derfor uforstående til at Folkvord og Olsen påstår at utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg har «lagt seg flate for Tyrkia».

Norge har også et politisk engasjement, samt støtter den irakiske hærens bekjempelse av ISIL i Irak gjennom trening og opplæring av militære styrker. Det er viktig å skille mellom politiske og militære virkemidler, og humanitær bistand til sivile i nød, utført i tråd med de humanitære prinsippene om nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet.