Labour dagen derpå

Med en svimlende oppslutning på 59,4 % ble Jeremy Corbynvalgt til ny Labour-leder 12. september. De siste tre ukene av valgkampen ble en parademarsj for Corbyn hvor alle meningsmålingene klart pekte i retning av seier. Alle i partiet, i opinionen og i Labours parlamentsgruppe hadde tid god nok til å forberede seg på hva som ville skje. Et par uker senere, ser det likevel ut som om folk i partiet er overrasket over det som skjedde, og til med blant Corbyns støttespillere er det nå mange som lurer på hvordan dette vil gå. Partiets yrende grasrotbevegelsen stemte frem en anti-establishment-kandidat i håp om at politikken, det politiske miljøet og ikke minst den politiske endringen skulle kunne dreies flere knepp mot venstre. Den lange suggesjonsfasen er nå over og den neste fasen, den som virkelig betyr noe, er begynt. Har Corbyn noe å tilby annet enn motstand, protest og oppvigleri?

Det har ikke manglet på advarsler fra de siste tiårs prominente Labour-politikere — Tony Blair, Gordon Brown, Peter Mandelson, har i klartekst advart partiet om at Corbyns sosialisme tilhører fortiden og at partiet med dette vil føres tilbake til tidlig 80-tall. Likevel er det enkelt å forklare Corbyns popularitet og hvordan han vant lederkampen. Han er annerledes enn de tre andre kandidatene som alle var med under Ed Miliband, han førte en kampanje hvor han presenterte saker han selv trodde på, og ble derfor oppfattet som troverdig.

Tre upopulære

Valget av Corbyn er derfor like mye et utrykk for at tre andre var upopulære og at de mange stemmeberettigede ønsket et klart brudd med den noe famøse Miliband-epoken. Gammelsosialisten Corbyn kunne dermed virke som samlende for et Labour som etter Blair-Brown-tiden har famlet for å finne en vei videre. Og det er faktisk flere i Labour som mener at det nettopp er Blair som har hovedskylden for det ikke finnes kronprinser eller kronprinsesser i partiet. Under Blairs lange statsministerperiode, 1997-2007, var Labour mer opptatt av å endre landet og verden enn å tenke på partiets ve og vel. Det er likevel for enkelt å skylde på Blair og Brown for det fantes og finnes enda kandidater som kan ta partiet videre, men hatet mot Blair, hovedsakelig på grunn av hans krigføring, gjør ham til en lett skyteskive. Uvanlig er det dog ikke at partier som har væt lenge i posisjon går inn i en periode med ørkenvandring. Labour gjorde det under Margaret Thatcher og de konservative gjorde det under Blair og Brown.

Corbyn begynner nå på sin epoke som partileder, og det er ingen overdrivelse å si at han har hatt en tøff start. Ikke helt uventet, tatt i betraktning hans bakgrunn. Siden han kom inn i parlamentet i 1983 har han pratet partiet midt i mot i underhuset og han har aldri latt seg true av partipisken. Men Corbyn har også brukt disse 30 årene til å snakke til publikum som stort sett er enige med ham og som dermed støtter hans radikale linje. Som flere partitopper i Labour har påpekt, han har aldri måttet overtale velgere til å like seg eller støtte hans politikk. Å snakke til likesinnede er én ting, men å snakke til nasjonen, hvis politiske gravitasjon ligger langt til høyre for vår, er en helt annen. For den venstresvingen Corbyn har begynt på vil ende i avgrunnen hvis ikke et politisk jordskjelv flytter hovedtyngden av den britiske opinionen radikalt til venstre.

De færreste, til og med hans egne støttespillere, tror ikke at det vil skje med det første, og avskriver nærmest partiets sjanse til å vinne neste parlamentsvalg i 2020. Nå sier de samme støttespillerne at Labour ville tapt uansett hvem som satt ved roret og indikerer indirekte at de har liten tro på prosjekt-Corbyn som regjeringsprosjekt. Spørsmålet blir da hva Labour under Corbyn ønsker å oppnå? Er det tilstrekkelig å samles rundt en aldrende ny gammelsosialistisk leder og kjenne på at det tilsynelatende holder å være med på venstresvingen? Eller ønsker partiet og støttespillerne å endre opinion over tid slik at partiet kan komme i posisjon til å gjennomføre de politiske visjonene Corbyn prediker?

Begrense skadene

Man skal aldri avskrive noe i politikken, siden undre og endrede premisser har skjedd før. Likevel er ingenting som tyder på nå, eller i nær fremtid, at det skal være mulig å vinne et britisk parlamentsvalg fra en posisjon så langt oppe på venstresida som Corbyn befinner seg. En kan like eller mislike det høyrevridde britiske landskapet, men det finnes lite statistikk og empiri som engang bare litt kan støtte opp under tesen at Corbyn en gang i fremtiden skal bli britisk statsminister. Hans motstandere snakker om å prøve og begrense skadene han påfører partiet slik at hans etterfølger ikke skal få en for vanskelig jobb med å føre partiet tilbake i en valgbar posisjon. Samtidig sier de at han må kjøre Labour-bilen lenge nok til han selv kræsjer den slik at hans tilhengere ser at dette prosjektet ikke er annet enn et politisk utopia som aldri kan la seg realisere i Storbritannia.

Corbyn lot seg nominere i Labours lederkamp for å utvide debatten i valgkampen. Verken han selv eller andre hadde tro på seier. Nå sitter både partiet og Corbyn med realitetene i fanget og en gedigen utfordring foran seg. Få tror han klarer det og at hans dager i Labours sjefsstol blir få, men ingen kan si at partiet ikke fikk den lederen de ville ha. Om det er et politisk selvmord gjenstår å se.