Selv om det har gått en smule tid, ønsker jeg og kommentere innholdet. Grunnen til at det engasjerte meg var at tankene og holdningene var samsvarende med mine, trass i over seksti års aldersforskjell. Det var nemlig skrevet av Markus, 18 år.

Medelevers situasjon

Innlegget viste en innlevelse i sine medelevers situasjon, og en observasjonsevne av de sjeldne. Samtidig tydelig psykologisk innsikt. Markus mener at mange elever sliter med selvfølelsen, og at dette påvirker motivasjonen og lærelysten. I hans omgangskrets er det mange som skader og sulter seg. Dette vitner om manglende trygghet i hverdagen, og i relasjonen til seg selv og andre. Noe som igjen har påvirkning på skolearbeid, humør og engasjement.

Selvfølelsen blir dannet tidlig i oppveksten, til og med før vi blir bevisst den. Hvor god selvfølelse får et barn som vokser opp med nettbrettet som barnevakt? Eller et barn som sjelden ser foreldrene sine? Han sier videre. Selvfølelsen kommer i samvær med andre barn og voksne, i et ikke-konkurransepreget miljø. Hvis alt dreier seg om prestasjon, vil barnet lære at nettopp dette er det viktigste å oppnå i livet — og at det er et mål på hvor mye man blir elsket. Hvor god selvfølelse gir det? Ikke underlig at Markus spør: Har vi glemt foreldrenes ansvar?

Har foreldrene glemt sitt ansvar?

Etter min vurdering er spørsmålet svært relevant. Eller om vi endrer subjektet og spør om foreldrene har glemt sitt ansvar. Uansett er konsekvensen like trist. Skolen er et sentralt tema i den politiske debatten. Særlig vektlegges etterutdanning av lærere, større fagkunnskap, bedre ledelse av skolen, m. m. Men kan man vente at elevene skal møte glade og motiverte på skolen når de ikke har det bra hjemme? Trygghet er nøkkelordet i pedagogikken, og selve grunnpilaren for motivasjon og læring. Sliter elevene med angst og problemer er sjansen for konsentrasjon og observasjon betraktelig redusert.

Samfunnet er avhengig av foreldrene. De fleste gjør sitt beste. Men vi lever i et materialistisk og individualistisk samfunn. Hvis foreldrene har for lite tid til oppmerksomhet, og lærerne så mange elever i klassen at de ikke er i stand til å SE den enkelte og hans problemer, hva kan men da forvente? I hvert fall ikke bedre resultater, selv om lærerne er aldri så dyktige. Ikke alle er så heldige at de har medelever i klassen med innlevelse.