Sørlandet er inne i en kulturell transformasjon. Gjennom store deler av det forrige århundre har allmenn kulturfiendtlighet preget landsdelen. Lavkirkelighet og frimenigheter har hatt en dominerende innflytelse på det kulturelle klimaet i landsdelen, etter de store vekkelsesbevegelsene på slutten av 1800-tallet og utover.

På 1950-tallet var det et bedehus per 700 innbyggere på Sørlandet, og i tillegg kom kirkene og forsamlingslokalene for frie menigheter. Den pietistiske kristendomspraksis ble dominerende; Kino var synd, teater var synd, trekkspill var synd, idrett var synd (i hvert fall i kirketiden) og i noen kretser skal til og med plystring ha vært synd.

Et uttrykk for dette er at Kristiansand og regionen sa nei takk til regionteater med store statlige tilskudd i 1970 og ikke kom i gang med profesjonelt teater før 20 år senere.

I Fædrelandsvennens spalter foregår det nå en relativt avslappet diskusjon mellom fagteologer og andre om juleevangeliet skal oppfattes helt bokstavelig eller ei. For noen tiår siden hadde det skapt storm. Læreren Njål Vere på Lista ble sagt opp fra sin stilling fordi han i en bibelhistorietime kom til å si at Metusalems høye alder kunne skyldes at det var en annen tidsregning på den tiden.

Rettssaken mot forfatteren Agnar Mykle for boken «Den Røde rubin» skjedde etter anmeldelse fra Fædrelandsvennens kulturredaktør, og den ble nektet innkjøpt av Folkebiblioteket i Kristiansand. Bibliotekstyrets formann, fra Arbeiderpartiet, forsvarte standpunktet energisk.

Fra ’70-årene og utover har dette forandret seg, og biskop Olav Skjevesland tok opp denne tradisjonen i sin nyttårstale. Han tok et oppgjør med den allmenne kulturskepsis og kulturfiendtlighet som har satt preg på landsdelen. At en representant for den mest konservative delen av bispekollegiet går ut på denne måten, er et uttrykk for et tidsskille i landsdelens kulturelle utvikling. Han omtalte de pietistiske moralnormer som det 11. bud.

Det fysiske uttrykket for dette er at Arendal har fått sitt nye kulturhus, som har skapt et helt nytt liv i byen. For noen årtier siden måtte arendalsfolk til Nidarhall i Froland for å se riksteaterforestillinger. I Kristiansand står landsdelens kulturelle storstue Kilden ferdig om et par år, og mange venter spent på hva den hjemvendte store kulturentreprenøren Bentein Baardson kan skape av innhold og aktivitet. Kilden har rett og slett gjort et kupp som har fått en mann som ham til å ta på seg denne jobben.

Når det gjelder kulturell institusjonsbygging, er det mye som står igjen; Agder Teater har langt igjen for å kunne måle seg med teatrene i de andre større byene i Norge, og selv om Kristiansands symfoniorkester får strålende kritikker, mangler det en god del på full bemanning av orkesteret.

Også etableringen av Cultiva i Kristiansand er et uttrykk for de forandringer som finner sted i landsdelen. I øyeblikket foregår det en debatt om kulturstiftelsens fremtid. Det er altfor tidlig å dømme om resultatene av ressursinnsatsen fra stiftelsens side. 8–10 år er en kort periode for et prosjekt som har som formål at Kristiansand skal utvikle et kulturliv som kan måle seg med storbyer i Norge og utlandet som har prioritert kultursatsing høyt gjennom flere generasjoner.

Hvis en utenbysboende skulle tillate seg å mene noe om Cultivas formål, måtte det være at man burde ha holdt seg til kultur og ikke lagt inn arbeidsplasser og levekår som sideordnede mål. Et så utvidet og flytende formål kan være vanskelig å operasjonalisere. Det kan jo godt være at kultursatsingen er den beste måten å sikre både arbeidsplasser og levekår på.

Også i selve kulturlivet ser vi at det skjer noe spennende. Det kan være en tilfeldighet at to av de største unge forfatterne i Norge nå har sine røtter på Sørlandet; Gaute Heivoll og Karl Ove Knausgård. Å kalle dem sørlandsforfattere ville være like misvisende som å kalle Øistein Lønn og Kjell Askildsen sørlandsforfattere, men kanskje den smertefulle kulturelle forandring som har skjedd på Sørlandet i deres levetid, har vært noe av grunnlaget for et så grensesprengende forfatterskap. Det kommer sikkert litteraturforskerne til å beskjeftige seg med.

Sørlandet er blitt festivallandsdelen fremfor noen. Quartfestivalen har forandret Kristiansands profil for godt. Det røynet på for byen å leve med en slik festival, og det var mange protester, men politikere som Bjørg Wallevik tok den belastningen det var å holde sin hånd over festivalen. I omdømmeeffekt kan verdien av dette knapt overvurderes. I Arendal har Hovefestivalen og jazzfestivalen Canal Street bidratt til å forandre både byen og landsdelen.

Når Sørlandets kulturhistorie kanskje en gang skal skrives, vil den perioden landsdelen har vært inne i det siste tiåret og den utviklingen vi kan vente oss fremover være en like viktig endringstid som da de første vekkelsesbølgene gikk over landsdelen i 1880-årene og utover.