Det synliggjøres av flere saker vi har omtalt denne uken. Den ene er Arendal kommunes «utmelding» av fellesprosjektet Agder Teater. Med Høyres ordførerkandidat Einar Halvorsen i spissen, argumenterer Arendal med at de har nok med sitt eget kulturhus, som har trengt ekstrafinansiering. Arendal ønsker, forståelig nok, ikke å måtte betale potensielle overskridelser ved Kilden, som Agder Teater snart blir del av. Halvorsen er for øvrig også blant initiativtakerne til «Nei til ett Agder», med mål om å forhindre at agderfylkene skal slå seg sammen.
Den tredje saken som demonstrerer den manglende enigheten på Agder, er NHO Agders initiativ til ny veiaksjon. Den synliggjør at sørlendingene ikke har klart å samle seg om hvilken veistrekning på stamveien som skal ha prioritet. Den er også uttrykk for at NHO har gitt opp politikerne som lobbyister og pådrivere for bedre veier i landsdelen.
Kjevik er kommet i samme situasjon, der ingen politikere ser ut til å ta ansvar for å få løst hindringene for utvikling. Fremfor noe viser samferdselssakene fraværet av politikere med vilje og evne til å bære ansvaret for viktige landsdelssaker. Austegdenes fokus på Gullknapp, samt kampen om sykehusfunksjoner har også bidratt til å svekke samholdet og enigheten i landsdelen.
UiA er ett eksempel på et vellykket prosjekt som er blitt til som følge av enighet om felles mål, men nå som UiA kunne trengt betydelig drahjelp i kampen om statlige forskningsmidler, fins det ingen landsdelspolitikere til å dra lasset.
Da Agderrådet ble opprettet i 1995, var det nettopp for å motvirke den politiske ansvarsfraskrivelsen vi nå ser i landsdelen. Når rådet nå skal legges ned, er det ikke fordi det ikke trengs, men fordi det ikke fungerer. Den enigheten som fantes i starten om «Felles mål», er sakte ebbet ut i strid og egeninteresse.
Det er prisverdig at NHO tar ansvar der politikerne svikter, men det er først og fremst et samlende og samlet politisk lederskap Agder trenger.