I min barndom sang vi sangen: «Noen barn er brune som et nystekt brød» med konklusjonen: «Meget er forskjellig, men det er utenpå». I etterkrigstiden var det viktig å fremheve det som menneskeheten hadde felles, nettopp for å motarbeide det som hadde vært nazismens ideologiske kjerne: oppdeling av menneskeheten i raser og fremheving av motsetningen mellom disse. I 1948 ble det slått fast at alle mennesker hadde medfødte rettigheter. Et menneskes verdi skulle ikke være avhengig av kjønn, hudfarge, eller sosial status. Dette er noe de fleste mennesker vil være enige om i prinsippet. I praksis fremheves imidlertid forskjellene, og i vår egen tid er likhetstanken under press.

For det er jo ikke bare slik at ulikhetene mellom mennesker bare er utvendige. De er like mye innvendige når det gjelder kultur og skikker, og hva som oppfattes som rett og galt. På grunn av krig, fattigdom og undertrykkende regimer er over 40 millioner mennesker på flukt. Flertallet kommer aldri til vestlige land, men bor i flyktningeleirer i naboland som ofte er like fattige og ustabile som landet flyktningene kom fra. Når mennesker med annen hudfarge, kultur og religion kommer hit, skapes et inntrykk hos oss: de er jo ikke like oss verken i språk eller skikker, vi er grunnleggende forskjellige.

Det er ikke bare vi i Vesten som tenker slik. Menneskerettighetene blir ofte beskyldt for å legge for mye vekt på individet i forhold til fellesskapet. Mange asiater mener at kollektivet er viktigere enn individet, og at menneskerettighetene derfor først og fremst må handle om hele folkets beste. Mange muslimer vil mene at menneskerettighetene bare er gyldige i den grad de er i overensstemmelse med islamsk lov (sharia).

På tross av alle forskjellene mellom mennesker av ulike kulturer og religioner er det likevel viktig å fremheve det som er felles. Når mennesker hører et barn gråte, vil de forsøke å hjelpe. Alle mennesker ønsker et godt liv for seg og sine nærmeste. Ulike folkegrupper, kulturer og religioner til tross, alle mennesker ønsker å bli behandlet med respekt og tillit. Menneskerettighetene er så geniale fordi de gir alle mennesker samme rettigheter på tvers av indre og ytre ulikheter. Det er ikke du eller jeg, eller staten vi bor i, som skal avgjøre om et menneske har medfødte rettigheter. De er allerede gitt i og med at mennesket er født.

Menneskerettighetene utfordrer oss både som enkeltmennesker og samfunn. I den ideelle verden ville alle goder være jevnt fordelt, i realiteten sitter en liten del av menneskeheten på store deler av jordens verdier. Vi som lever i den rike delen av verden kan selvsagt slå oss til ro ved å konstatere at «slik er det». Men mer enn 2,8 milliarder mennesker, nesten halvparten av jordas befolkning, lever for under to dollar dagen, med den mangel på verdighet og muligheter det medfører. I den rike del av verden lurer vi på hvorfor så mange flyktninger og asylsøkere prøver å komme hit – kan de ikke bare dra tilbake dit de kom fra?

For de fleste mennesker er landet de bor i viktig, og nasjonalfølelsen er ikke minst sterk i et lite land som Norge. Det skyldes ikke minst at vi har vært underlagt våre naboland i flere hundre år. Norge bidrar til å motarbeide fattigdom og nød gjennom både statlig og privat organisert hjelpearbeid. I mange år var vår nasjon på topp når det gjaldt å sende ut misjonærer til andre land, og givergleden er stor når det gjelder de årlige tv-aksjonene. Men det synes å være slik at vi foretrekker å hjelpe mennesker langt borte. Vi ønsker ikke nødvendigvis at noen av de fattige skal komme hit. Dette til tross for at vårt land selv eksporterte tusenvis av mennesker til USA på 1800-tallet da nøden var stor i Norge.

Når vi har så mye velstand blir det lett å lukke øynene for alle de tragiske skjebnene til mennesker som prøver å komme seg til Vesten for å skape et bedre liv for seg og sin familie. Strenge regler gjør at det ikke er tillatt å komme til Norge for å søke arbeid. Det må gjøres fra hjemlandet, og det er en kvote på 5 000 som er satt av for arbeidsinnvandring for faglærte/spesialister. Innvandringen til Norge styres på den ene siden av hva som er formålstjenlig for vårt land, på den annen side påvirkes den også av det som skjer av kriger og konflikter i verden.

Maria Amelie-saken har gitt oppmerksomhet til den vanskelige situasjonen mange papirløse asylsøkere har i Norge. Vi hører om barn som ikke har rett til skolegang eller medisinsk behandling. Vi ser politifolk som med brede smil forteller at aksjonen var vellykket – aksjonen med å hente ut småbarnsfamilier midt på natta for utsendelse. Selv de som skal ut av landet har rett til å behandles med verdighet. Selv de vi kaller «papirløse» eller «økonomiske innvandrere» er mennesker som deg og meg som ønsker et godt liv for seg og sine. Maria Amelie har gitt disse menneskene et ansikt og et språk. Fordi hun synes å være så lik oss, kan vi identifisere oss med henne. Men det er ikke likheten med oss som gir henne verdi og rettigheter – den samme verdi og de samme rettigheter har en asylsøker vi ikke har sympatiske følelser for.

Styrken ved menneskerettighetene er nettopp at hvert menneske har en iboende verdighet som gir det rettigheter og plikter. Selv i et demokratisk samfunn vil majoriteten ofte ønske i undertrykke minoriteten, fordi denne oppleves som plagsom, annerledes, underlig. Menneskerettighetene er laget for å beskytte individet mot staten, ikke staten mot individet. Norsk innvandringspolitikk synes å være styrt av frykt og skepsis, av identifisering med det norske heller enn det fellesmenneskelige. Selv om Norge ikke kan ta imot alle som ønsker å komme hit, burde det både være hjerterom og husrom i vårt land til å ta imot flere av dem som flykter fra den store nød der ute – enten de får merkelappen flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere.