Sjøbodene på Flekkerøya er en av de vanskeligste plansakene jeg har stått overfor som miljøvernminister. Derfor har den tatt lang tid å behandle. Fædrelandsvennen kaller vår løsning «den minst uhåndterlige» og det synes jeg er en bra attest. Nå skal vi samarbeide med lokale myndigheter for å følge opp vedtaket på en ryddig måte.
I politikken er det ytterst sjelden slik at én løsning er den eneste riktige. Det er alltid flere sider og motstridende interesser. Vi politikere må prøve å finne kompromissløsninger som ivaretar hensynet til alle parter. En verden uten kompromisser, i politikken så vel som i hverdagslivet, ville blitt et utrivelig sted.
I flekkerøyasaken skulle jeg ivareta våre strenge, nasjonale strandsoneregler og samtidig håndtere lokale tradisjoner og en lemfeldig politisk praksis som kan ha fått enkeltmennesker til å handle i god tro. Saken berører flere tusen mennesker som sogner til de 400 – 500 sjøbodene på Flekkerøya.
Strandsonen er et knapphetsgode på Sørlandet. Mitt hovedmål er å sikre folk adgang til strand og sjø på en best mulig måte. Da må vi være restriktive med å tillate fritidsboliger og annen bygging innenfor 100-metersbeltet langs sjøen.
På Flekkerøya har det utviklet seg en praksis der sjøboder er innredet og blir brukt som fritidsboliger. Kommunen har latt folk ta seg til rette. Mange instanser har forsømt å gripe inn, inkludert fylkesmannen og Miljøverndepartementet.
Jeg var selv på Flekkerøya i april og så hvordan sjøbodene lå tett i tett langs sjøen. Noen gamle, noen nye, noen med parabolantenne, noen med utemøbler. Bygningene lignet mer på små campinghytter enn oppbevaringsplasser for garn og fiskeredskap.
Kristiansand kommune ville omregulere alle disse sjøbodene til fritidsboliger. Det har vi sagt nei til. Samtidig har vi sagt at kommunen kan gi dispensasjon til at historiske sjøboder innredes med kjøkken og soverom og brukes til mer enn oppbevaring, for å hindre at de forfaller.
Dette er ingen selvmotsigelse. En sjøbod privatiserer omgivelsene sine i langt mindre grad enn en fritidsbolig. Folk kan ferdes over eiendommen så lenge ikke eieren er der selv. På den måten ivaretar vi allmennhetens adgang til strandsonen. Samtidig ivaretar vi en tradisjon fra tida da fiskerne overnattet i sjøboden under landligge.
Så har vi laget et skille mellom sjøboder som er bygd før og etter 1995. I 1995 kom Flekkerøyplanen der kommunen åpnet for bygging i strandsonen til sjørettet virksomhet. Ettersom ingen lenger har behov for boder til oppbevaring av fiskeredskaper, ble sjøbodene i realiteten brukt som fritidsboliger, uten at Kristiansand kommune grep inn.
Dette må kommunen selv rydde opp i. Kommunen har gitt byggetillatelser til sjøboder og må undersøke hver enkelt sak for å se om de blir brukt i strid med denne tillatelsen. Hvis byggesøknaden viser en bygning uten rominndeling og kjøkkeninnredning, vil kommunen kunne pålegge eieren å fjerne innredning som er ulovlig. Eventuelt kan kommunen gi dispensasjon. Det er viktig at kommunen behandler alle sammenlignbare enkeltsaker på en rettferdig måte.
Jeg vil understreke nok en gang at denne saken er spesiell. Avgjørelsen i flekkerøyasaken vil ikke gjøre det lovlig å bruke eller innrede naust og uthus til fritidsboliger andre steder langs kysten. Myndighetene må passe på at slike feil som er gjort i Kristiansand ikke gjentas. Både kommunen, fylkeskommunen, fylkesmannen og Miljøverndepartementet kan kritiseres for manglende oppfølging i denne saken.
Miljøverndepartementet tillater ikke ny utbygging i 100-metersbeltet på Flekkerøya, slik Kristiansand kommune ønsker. For å ta vare på landskap, friluftsliv og ferdsel må vi unngå at enda mer av strandsonen bygges ned.
Nå skal departementet ha en dialog med kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen om hvordan denne saken skal følges opp videre. Jeg håper vi vil få til et godt samarbeid, og ønsker alle en god sommer!