At dollaren samtidig var blitt 4,5 prosent mer verd i forhold til den norske kronen, motvirker riktignok effekten et stykke på vei – ikke minst i forhold til statsfinansene.
Regjeringen legger snart fram revidert nasjonalbudsjett og har fått mer å rutte med fra Nordsjøen enn opprinnelig forutsatt.
Oljeprisfallet har flere årsaker. For det første er det vanlig med korreksjoner når markeder stiger markert gjennom lengre tid. For det andre må nedgangen ses som en reaksjon på svekkede forventninger til veksten i verdensøkonomien. Ferske signaler fra USA er blandede, men ikke oppløftende i sum. Den tyske eksportindustrien, som har vært en klippe gjennom de siste, krevende årene, opplever plutselig ordresvikt. Og vi er inne i en ny og enda mer alvorlig runde med søreuropeiske lands statsgjeld. Det snakkes nå i fullt alvor om at Hellas kan komme til å gå ut av eurosamarbeidet.
Når vi skriver at dollaren har steget i verdi mot den norske kronen, er nok det motsatte mer korrekt: Kronen har svekket seg mot dollar. Kronekursen varierer nemlig med oljeprisen. Lavere oljepris betyr at investorer selger seg ut av petrovalutaen kroner, dermed synker kursen. At det denne gangen skjer kort tid før Norges Banks sentralstyre holder rentemøte 12. mai, øker sannsynligheten for at styringsrenten settes opp. Kronefallet har gitt sentralbanksjef Øystein Olsen pusterom og motvirker det klassiske argumentet mot særnorsk renteoppgang: At det vil svekke eksportindustrien gjennom høyere kronekurs – at norske varer og tjenester blir dyrere i utlandet. At boligboblefaren er redusert fordi våre hjemlige boligpriser falt med 0,3 prosent i april, monner lite når tunge, internasjonale trender treffer oss i oljemarkedet.
For Sørlandet spesielt er forrige ukes begivenheter både godt og dårlig nytt. Billigere krone betyr litt drahjelp til landsdelens store eksportindustri. Men mye av den samme industrien retter seg direkte mot oljeindustrien, og lavere oljepris øker ikke investeringslysten der i gården.