I stortingsperioden 2001-05 levde Bondevik II med en selvmordsparagraf som ville ha ført til regjeringens fall om EU-medlemskap ble tema. I Soria Moria-erklæringen høsten 2005 ble de rødgrønne partiene enige om at Stoltenberg-regjeringen ikke skulle berøre norsk EU-medlemskap. Slik fortsetter det også etter at de rødgrønne fikk fornyet tillit av velgerne i september i fjor.
Nordmenn står steilt på sitt nei til EU. I fire år på rad har det vært klart nei-flertall i Norge. Kanskje er dette også noe av forklaringen på at ingen politikere har våget å gripe fatt i vårt forhold til EU.
Nå har imidlertid regjeringen tatt et forsiktig steg i retning noe som kan skape debatt om vår tilknytning til Europa. Et regjeringsoppnevnt utvalg skal utrede konsekvensene av EØS-avtalen. Avtalen har vart i 16 år og er overmoden for en gjennomgang.
Beklageligvis skal ikke utvalget vurdere eller utrede alternativer til EØS. Her har åpenbart Ap gitt etter for Senterpartiet og SV, nei-partiene i regjeringen, som ikke ønsker utredning av alternativer til gjeldende avtale. Dermed kan vi oppleve at utvalget etter to års arbeid kommer ut med lite ut over det vi allerede vet.
Likevel mener vi utvalgets arbeid har en verdi. Så fastlåst som den norske EU-debatten er og har vært gjennom flere år, kan en grundig gjennomgang av EØS-avtalen åpne for en saklig tilnærming til og diskusjon om vårt forhold til Europa. Nesten 5000 lover og forskrifter unionen har vedtatt, er tatt inn i EØS-avtalen og regulerer vårt forhold til EU. Direktiver Norge som «utenforland» ikke har hatt mulighet til å påvirke utformingen av, men likevel har måttet akseptere.
Forholdet til EU er det viktigste i norsk utenrikspolitikk. Selv om det regjeringsoppnevnte utvalget har fått et begrenset mandat, håper vi arbeidet kan utløse en åpen debatt basert på kunnskap og realiteter. Her påhviler det både ja— og nei-siden et ansvar. Det vi minst av alt trenger, er en ny EU-debatt hvor motstandere og tilhengere av unionen løper i skyttergravene.