Det glade ’50-tallet har i ettertid fått et romantisk og nostalgisk skjær over seg, og virker forlokkende i forhold til tids-klemma, men defineres som en trussel for likestillingsidealene. Fire av ti kvinner jobber deltid i dag, men nesten ingen kaller seg husmor. Radikalfeministene har fylt begrepet husmor med et misvisende, smalt innhold med liten helhetsforståelse for dets samtid. Men selv midt i glansperioden på ’50-tallet, var holdningene til husmoren delte. De ble hyllet som oppofrende eng-ler, men også nedvurdert som «bare husmor».

’50-tallets moderne kvinne hadde en fellesskapsorientert og oppofrende innstilling, hvor hun satte barn, mann, hjemmet og familiens beste foran alt annet. Husmorrollen var hele hennes identitet og favnet både rollen som mor, ektefelle, venninne og yrkeskvinne i et personlig prioritert mengdeforhold. Drivkraften hennes var å utføre nyttig arbeid og være noe for andre, og det ga en god følelse av at familien trengte henne. Husmorgenerasjonen var plikttro og arbeidsomme jenter med strenge krav om å være snill, føyelig, høflig, lydig, dydig, effektiv og stille. De måtte ikke stikke seg fram, men glemme seg selv og tenke på andre.

Hun ble født i de harde ’30-åra, måtte hjelpe mor i huset fra tidlig barndom, og hadde ikke råd til utdanningen hun drømte om. Hennes lønn var hverdagslige perler, glitrende i all sin enkelthet, i de små barna, i tindrende barneøyne, i husarbeidet, i bakingen, i lekeplassturene, nærhet til barnas oppvekst, og ha en velfungerende familie i et rent og ryddig hjem. Og kanskje er det der den egentlige livslykken ligger når alt kommer til alt?

Husmora var bakkemannskap og driftssjef i samfunnets urcelle. Hun hadde en døgnkontinuerlig, helhetlig stilling som innkjøpssjef, kokke, stuepike, vaskekone, syerske, vertinne, rekreasjonssenter, barnepleier, sykepleier, psykolog og hyggefaktor, og mange hadde i tillegg lønnet deltidsjobb som yrkeskvinne for å spe på familiens inntekt. Det innebar en daglig balansegang og prioritering, forankret i hjertelig omsorg, våken analyse og strategiske løsninger til beste for alle, med mål om optimal behovstilfredsstillelse med små ressurser. Det var et maksimum av ansvar og et minimum av grenser. Sammen med liten anerkjennelse for arbeidet, et ideal om at hendene aldri skulle hvile, og en oppdragelse med sterk vekt på nestekjærlighet, var husmødrene så slitne og nervøse at det ble et tema i den offentlige debatten.

Forskjellen mellom kvinner og menn bunnet i synet på at mor var uerstattelig for barna, og at hun hadde noen kvinnelige egenskaper som egnet seg særdeles godt til husmorrollen. Hun ble derfor den som ble igjen hjemme, da industrialismen kalte far vekk fra bondesamfunnets naturalhusholdning og arbeidsfellesskap, og ut i lønnet arbeid på fabrikk og kontor i fremvoksende byer og tettsteder. Dette skarpe skillet mellom de kvinnelige hjemmearbeiderne og mannlige utearbeiderne med lønningspose, var en kulturell tilpasning til det industrialiserte samfunnet.

Husmødrene utgjorde et kvinnefellesskap. De lærte seg faget av mor, på huspost eller på husmorskolen. Pensumet i Husmorboka ga kvinnene et teoretisk grunnlag for husarbeid og stell av barn og familie, og ble sett på som et løft som kunne gjøre landet til en konkurransedyktig nasjon. Kvinnene var aktive i samfunnsnyttig, frivillig organisasjonsarbeid, og gjennom Husmorforbundet knyttet de til seg andre i samme situasjon, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og fikk dermed løftet noen av sine utfordringer opp på et politisk nivå.

Alle de politiske partiene i etterkrigstiden var enige om at kvinnen gjorde størst samfunnsinnsats som mor og husmor. Husmora var en viktig brikke i samfunnsmaskineriet og et reformprosjekt i datidens moderne Norge. Fra alle kanter kom det beskjed om at hun måtte oppdras, læres opp, informeres og reformeres. Husmorfilmer demonstrerte det siste nye innen husarbeid, og all forbruksreklame rettet seg mot mor i huset.

’50-tallshusmora er forsvunnet av flere grunner. Hun fikk ikke lønn, feriepenger, pålegg eller pensjonspoeng. Ikke anerkjennelse, hviletid, yrkesmessig kredibilitet, karrièremuligheter, eller opptjente rettigheter. Hun var avhengig av at mannen var såpass snill at han delte lønnen med henne. I mange forhold var kvinnen underdanig, hvor hennes mening ikke telte, og det var også en utbredd holdning at kvinner ikke hadde greie på politikk. Arbeidsfordelingen var i mange hjem urettferdig, hvor han var ferdig med sin arbeidsdag da han kom hjem til middag, og hun arbeidet til hun stupte i seng.

Hennes arbeid ble ikke økonomisk verdsatt. Det er fortsatt en matematisk uoppklart gåte hvorfor husmoras oppgaver blir regnet som arbeid, først når andre gjør det. De tre første årene etter andre verdenskrig ble husmødrenes samfunnsinnsats taksert inn i statsbudsjett og nasjonalprodukt, og det utgjorde en større sum enn verdiproduktet i jordbruk, skogbruk og fiske til sammen. Flere samfunnskrefter åpnet veien ut av hjemmet; profesjonaliseringsiver og troen på institusjonelle løsninger for alle behov. Flere kvinner ønsket å bidra til samfunnet gjennom utdanning og yrkesdeltakelse. Og mange ønsket å ikke være økonomisk avhengig av en mann. I tillegg var det ikke nødvendig eller samfunnsøkonomisk lønnsomt at halve den yrkesaktive befolkningen var hjemme på heltid, når ungene var blitt store og klarte seg selv.

’50-tallshusmora er i dag rundt 80 år og effektivt stuet vekk på sykehjem –atskilt fra dem hun viet hele sitt liv for – bedriftsøkonomisk utstyrt med elektroniske sensorer og digital omsorg på tverrpolitiske kommunale prøveprosjekt, for å fjerne røde tall fra gjeldstyngede kommunebudsjetter. En forkastet engel med avleggs verdier, tom cv og minstepensjon? Og mor til dagens ’50-åringer – de som i dag bekler landets lederstillinger – både i bukse og skjørt.