Det kan ha vært julen 1960 eller tidligere. Jeg står på en krakk og yrer i spenning over kanten på kjøkkenbordet. Endelig åpner far julepakken og fjerner laget med treull. Og opp fra dypet bugner det fram bokser med hermetikk, nøtter, dadler, fikener, sjokolade, kaffe. Det knitrer, dufter og blinker i rikdom og overflod. Vi er rikere enn selv kjøpmannen i butikken. Poser og bokser blir stablet i skuffer og hyller. Marsipangrisen blir løftet og beundret, for deretter å bli skjøvet lengst inn og øverst oppe i hyllemørket. Og endelig blir den søte, mørke og glitrende eliksiren hentet fram. Flasken med lønnesirup blir forsiktig veid i hånden, vendt og deretter åpnet. Og jeg får smake fra en skje. Jeg har alltid siden vist dyp takknemlighet og beundring for det kanadiske flagget med det røde lønnebladet.
Det fantes vel neppe et dårligere tidspunkt å etablere ny drift på nikkelverket enn i 1929. Tre måneder etter at Anton Grønningsæter og Falconbridge hadde overtatt driften i Kristiansand, rakner Wall Street. Depresjonen og forvirringen som fulgte resulterte blant annet i at nikkelforbruket i USA falt til bunns. Aksjer, verdipapirer og obligasjoner ble verdiløse som ugress og aske. Industri og gruvevirksomhet ble rømt og tømt, og tusenvis av arbeidere drev i ørkesløshet på jakt etter arbeid og utkomme.
Men Falconbridge Nikkelverk trosset tidene og stampet seg opp av bergknausene i Kolsdalen. På tross av finanstørke og krise ble det allikevel investert og modernisert. Ved kløkt, kompetanse og kreativitet, men ikke minst ved tungt og grovt slit, ble det høyverdige nikkelmetallet produsert og eksportert til i hovedsak Japan, Italia, Frankrike og Sverige, siden til England og Tyskland – og også til Sovjetunionen.
Allerede i 1932 var depresjonen og likviditetskrisen over for Falconbridge. Generalene var kravstore og sultne. Verdens nikkelforbruk økte fra 29 000 tonn i 1932 til 162 000 tonn i 1939. Og Falconbridge og Kristiansand fikk sin andel av opprustningen.
I 1939 har industrikjempen i Kolsdalen reist seg til betydelig størrelse, og hver fjerde industrisysselsatt i Kristiansand hever nå sin lønn på Kolsdalen. Nikkelverket produserer i overkant av 9 000 tonn nikkel og 4 000 tonn kobber, og fabrikken sysselsetter nær 600 ansatte. Nikkelverket og Falconbridge er allikevel en dverg sammenlignet med International Nickel (INCO). En sammenslutning av Canadian Copper, Orford Copper, Le Nickel og Mond Nickel. Denne globale kjempen kontrollerer og dominerer i all hovedsak både priser, markeder og tilgjengelig forskningskompetanse. INCO bærer alle kjennetegn på å være et kartell og kom ofte i konflikt med antitrustlovgivningen i USA.
Samtidig er Nikkelverket og Falconbridge satt under press av kanadiske myndigheter som ønsker å flytte og utvikle raffineringsvirksomheten til Canada. Allerede i 1917 ble det vedtatt forbud mot å eksportere mineraler til utlandet for videre bearbeiding. De kanadiske myndigheter hadde riktignok tapt en lignende kamp mot INCO noen år tidligere, men trusselen lå stadig og ulmet. Mellom disse kreftene skulle Nikkelverket vokse fram.
Høyt oppe blant skyer og vind, i toppen av Kolsdalspipa, sitrer et flagg i solen. Det er 8. mai 1945. Adolf Hitler ligger forkullet og ryker i ruinene av Berlin, og Nazi-Tyskland kapitulerer. I februar 1944 har derimot flere ledende tillitsvalgte på Kolsdalen blitt arrestert for illegalt arbeid. Den mangeårige lederen av Falconbridge Arbeiderforening, Randulf Fjermeros, omkommer når fangeskipet «Westfalen» går på en mine på vei til Nazi-Tyskland. Anker Hansen, Klaus Eskeland, Alvin Kittelsen, Aage Stangenes, Kristoffer Krispinnussen og Knut Larsen overlever arrestasjonene. Også ingeniørene Mikael Buås, Carl Dahl, Bertin Hommeren og kontorsjef Trygve Holme blir arrestert av Gestapo. Samtlige skal oppleve at Falconbridge Nikkelverk vinner freden, nye markeder, oppfinnelser, kunder og posisjoner.
Selv om produksjonen i Kristiansand lå i slummer og isolert fra Sudburys gruver under hele okkupasjonen, foregikk det på direktør Steens initiativ omfattende forskningsvirksomhet på Kolsdalen. Og det skulle vise seg at denne forskningsvirksomheten skulle få strategisk betydning for utviklingen av nikkelverket. Den skulle faktisk i stor grad bli avgjørende for i hvilket kontinent den fremtidige raffineringen skulle foregå. Kloridprosessen hadde avløst Hybinette og prosessteknologien var allerede tatt i bruk av INCO. Lyktes ikke Falconbridge med det samme, ville det være likegyldig om raffineriet lå i Canada eller Norge. Den ville allikevel på sikt være ulønnsom.
Men forskningskompetansen i Falconbridge ligger på Kolsdalen. Det er imidlertid flere nøkler til industrisuksessen i Kristiansand enn avansert forsøksvirksomhet og forskning på kloridprosessen. En velvillig kommune og vannkrafteier hører med, og ikke minst en Arbeiderparti-regjering med absolutt flertall på Stortinget og med kullsviertro på industriell forsering og utvikling. Det er vel heller ikke en ulempe at Statssekretær Arne Drogseth i Industridepartementet tidligere hadde arbeidet for Anton Grønningsæter ved KNR og følgelig hadde nikkelindustrien under huden.
Når Grønningsæter igjen kommer til Kristiansand i 1947 for å lede forsøksvirksomheten og implementeringen av kloridprosessen, tar det nær fem år før omleggingen er fullført og den nye epoken begynner. KEV tilbyr en kraftpris på 75 kroner pr. kilowattår, og for tilleggskraft er prisen 0,8 øre pr. kilowattime. Og den sjenerøse avtalen skulle gjelde fram til julen 1960. (forts.).