Førsteamanuensis Jan Erik Grindheim uttaler i Fædrelandsvennen 10. februar og 1. mars at han har liten tro på nytten av kommunikasjonsbyråer, og at de representerer et marked som er helt absurd. I tillegg uttaler han at byråene har altfor stor makt og at de skaper et behov som ikke er til stede, om jeg forstår han rett.

Det er ikke lett å bli klok på slike uttalelser. Mener han at det er faget kommunikasjonsbyråene utøver som er uten nytteverdi? Eller er det noen som har spesialisert seg på fagområdet han retter kritikken mot? Jeg mistenker ham for å mene det siste, men for ikke å ta noe for gitt, må et svar på Grindheims uttalelser omhandle begge alternativer.

Hvis Grindheim ikke har tro på at kommunikasjon er nyttig, er jeg dypt forundret. I enhver virksomhet, offentlig som privat, er kommunikasjon et av de virkelig viktige fagfeltene som bør beherskes hvis en ønsker å nå sine mål. Om en er en privat aktør med et produkt å selge, er det viktig å vite noe om hvordan en skal kommunisere med sine potensielle kunder for å få solgt produktet – og for å skape lojale kunder. For en interesseorganisasjon er det viktig å kunne kommunisere sine meninger til beslutningstakere, slik at en får gjennomslag for de forslag en har for sine medlemmer. Hvis en er en offentlig aktør, er det viktig å kommunisere med sine brukere.

Kommunikasjon har blitt et vesentlig element innen organisasjonsteori, ledelsesutdanning og personalbehandling. God intern kommunikasjon er av stor betydning for å skape engasjerte medarbeidere som følger opp de mål som ledelsen setter for sin virksomhet – og som gir rom for å gi tilbakemeldinger til ledelsen.

At kommunikasjon er et viktig verktøy for å nå de mål virksomheten setter er det ikke bare kommunikasjonsbyråene som mener. Flere og flere virksomheter, både offentlige og private, ansetter egne kommunikasjonssjefer og kommunikasjonsrådgivere for å håndtere dette fagfeltet. I mange av disse rapporterer kommunikasjonssjefen direkte til øverste leder og gis plass i ledelsen, fordi kommunikasjon må gjennomsyre alle deler av en organisasjons virksomhet og fordi det oppfattes som et lederansvar.

Grindheims egen institusjon – Universitetet i Agder – er også i høy grad opptatt av kommunikasjon – både som utøver overfor sine studenter, og som tilbyder av et eget studie i kommunikasjon. Jeg antar derfor at Grindheim ikke i første rekke kritiserer kommunikasjon som fagfelt i sine uttalelser, men heller kommunikasjonsbyråene. Men det er ikke lettere å bli klok på den kritikken. For hvis kommunikasjon er viktig, er det vel like viktig å ha noen som spesialiserer seg på faget?

Et kommunikasjonsbyrå består av personer som har spesialisert seg på kommunikasjon som fagfelt. Ikke ulikt regnskapsbyråer, advokatfirmaer og andre bedrifter som spesialiserer seg på sine fagfelt og tilbyr sin kompetanse til dem som har behov for det. Kommunikasjonsfaget er det samme om det utøves av en ansatt kommunikasjonsrådgiver internt i en bedrift eller av meg som kommunikasjonsrådgiver i et byrå.

Jeg håper derfor Grindheim kan ta seg tid til å utdype sine uttalelser, og han må gjerne begynne med å svare på følgene:

– Er kommunikasjon kun nyttig hvis faget utøves som kommunikasjonssjef for eksempel ved Universitetet i Agder, men ikke nyttig hvis den samme kommunikasjonssjefen skulle velge å slutte ved universitetet og begynne i et kommunikasjonsbyrå?

– Eller er det dét at vi som arbeider i et kommunikasjonsbyrå tar betalt for å dele på vår kompetanse han reagerer på? Og reagerer han i så fall på samme måte når hans kolleger ved universiteter og høyskoler tar seg betalt for å dele sin kunnskap med omverden i form av foredrag og konsulentoppdrag?

Grindheim hevder at kommunikasjonsbyråene skaper et behov som virksomhetene selv ikke har behov for. Min erfaring er at kommunikasjonsbyråene absolutt har en nytteverdi. Den erfaringen har jeg ikke bare som rådgiver i Ordkraft, men som kjøper av de tjenester Ordkraft og andre kommunikasjonsbyråer tilbyr.

I mine tidligere stillinger som informasjonssjef i Kripos og kommunikasjonsrådgiver i Oslo-politiet benyttet vi oss av kommunikasjonsbyråenes tjenester ved flere anledninger. Til stor nytte. I enkelte tilfeller kjøpte vi tjenester fordi vi selv ikke hadde tid til å få oppgavene unna. I andre tilfeller var det fordi vi i våre små kommunikasjonsavdelinger ikke hadde den kompetansen vi trengte for å løse en spesiell oppgave, mens det i noen tilfeller også var nyttig å kunne diskutere kommunikasjonsutfordringer med noen utenfor organisasjonen som så oss med nye øyne.

Det å se på en organisasjons kommunikasjonsutfordringer med et blikk utenfra er ofte svært nyttig. Daglig leder Steinar J. Olsen i Stormberg beskriver dette treffende i sin blogg som å være et redskap for unngå å bli husblind, og at det er en av årsakene til at han gjennom flere år bl.a. har benyttet seg av Ordkrafts tjenester.

Jeg tror de empiriske bevis på nytten av både kommunikasjon som fag og kommunikasjonsbyråene som spesialiserte utøvere av det samme faget er sterkere enn Grindheims foreløpige synsing om temaet. Men har han forskning og dokumentasjon som underbygger hans tro, er vi spente på å høre fra ham. Kun gjennom debatt og et kritisk blikk vil fagfeltet kunne utvikle seg.