Segolène Royal, en sjarmerende 53 år gammel firebarnsmor, har vokst fram som venstresidens dronning og kan bli Frankrikes første kvinnelige president ved valget til våren.

Det er et hav av tid til valgdagen, ikke minst i fransk politikk. Royal er i dag langt fra presidentens palass i Paris, men i alle meningsmålinger stormer hun fram — med meninger og mål som gjør henne til noe nytt i fransk politikk. Ifølge målingene har hun gode sjanser til å slå ut nåværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, den populistiske høyresiden og nåværende president Jacques Chiracs kandidat dersom valget ble holdt nå.

Royals første store utfordring er å bli nominert som sosialistpartiets kandidat i november. Det kan bety kamp med den gamle garde som synes hun er for liberal i sitt syn på samfunnsutviklingen. Hun har dessuten begått den uhørte forbrytelse å hevde at hun synes den i mange kretser forhatte liberale anglo-sakseren, statsminister Tony Blair, er blitt karikert i fransk debatt. Det står ikke så dårlig til med Blairs politikk, sier hun.

Royal unngår debatt med sine rivaler i sosialistpartiet. Hun sier det er avgjørende for presidentvalget at hun beholder populariteten. Og all fransk politikk viser at det kan bli drepende for valgutfallet at valgkampen begynner for tidlig, sier den tidligere sosialistiske statsminister Michel Rocard.

En av de politiske ekspertene på fransk venstreside, Dominique Reyniè, forsker ved det prestisjetunge Sciences Politiques, sier at Royal, tidligere miljøvernminister, undervisningsminister og familieminister, representerer noe helt nytt på alle fronter i det franske politiske system, som aldri har opptrådt særlig vennlig overfor kvinner. Det er en historisk forklaring på dette forholdet:

Franske kvinner fikk ikke stemmerett eller valgbarhet til nasjonalforsamlingen før i 1944, en hel generasjon etter norske kvinner. I dag er bare 12 prosent av den franske nasjonalforsamlingen kvinner, mot langt høyere antall ellers i Europa, med 45 prosent i Sverige som høyest.

Hun er blitt symbolet på forandringer av den elitedominerte og etter hennes oppfatning forkvaklede franske politiske kultur, et symbol som forsterkes av hennes kvinnelighet som slår an hos andre enn tradisjonelle venstrevelgere. Hun ble ikke mindre populær etter at tidligere konservative franske statsminister Laurent Fabius flåset bemerket at man gjerne ville vite hvem som skulle passe Royals mange barn dersom hun blir Frankrikes president.

Royal er ingen stereotyp representant for det franske venstre. Hun er født i Dakar, hovedstaden i den tidligere franske koloni Senegal. Hun har ganske konservative oppfatninger i visse spørsmål, er for eksempel motstander av ekteskap for homoseksuelle og er på den annen side sterk forsvarer av tradisjonell familie. Hennes samboer (hun er ikke gift) og far til hennes fire barn er partisekretær Francois Hollande.

Det kan være at hennes synspunkter i en del typiske venstrespørsmål bunner i streng oppdragelse i Dakar. Hennes far var en oppriktig katolsktroende oberst i den franske hæren og far til åtte barn. Oppdragelsen har i alle fall bevart og forsterket hennes kvinnelighet, og hun står i dagens politiske debatt fram med egenskaper og meninger som det mannsdominerte politiske samfunnet i Frankrike aldri har kjent til.

Det forhold at hun ikke ville demonisere Tony Blairs politikk, kan være et klart signal til velgerne om at det franske arbeidsmarked må reformeres. Hvor langt er markedet villig til å gå uten å provosere de samme nærmest revolusjonære kreftene som rystet landet i fjor høst? I et intervju med det anerkjente tidsskriftet Nouvel Observateur i april pekte hun på at Tony Blair hadde redusert arbeidsledigheten - særlig blant ungdom. Ungdommen fikk her et varsel om hun står for en dynamisk utvikling og for en politikk som skaper tillit til de unge.

Dominique Reyniè tror at noe av det første Royal vil gjøre hvis hun blir valgt som Frankrikes president, vil bli å omdanne sosialistpartiet til et mer moderne sentrum-venstre parti. Flertallet vil ikke ha noen vansker med å fjerne det meste av partiets tradisjonelle flammende retorikk for å samle velgere for et mer moderat pragmatisk politisk program.

Hva med Royals syn på sentrale europeiske spørsmål, i og med at Frankrike i alle etterkrigsår har spilt en dominerende rolle i europeisk integrasjon? De fleste franske eksperter sier at Royal vil være en mer EU-vennlig president enn Sarkozy (ungarsk flyktning). Hun kommer fra et politisk miljø hvor Europa-tanken alltid har vært en naturlig sak, mens Sarkozy ikke synes å være interessert i EU.

Men i ett spørsmål synes Royal og Sarkozy å være enige:

De ønsker ikke Tyrkia som EU-medlem. Om Frankrike med en av dem som president vil si "nei" i EUs avgjørende beslutning er en annen sak. Frankrikes rolle i EU-prosjektet er gradvis svekket etter at det franske folket i fjor sa "nei" til EUs nye grunnlov, og et nytt "nei" i en så viktig sak vil bety ytterligere svekkelse av Frankrikes rolle i Europa - en nærmest utenkelig tanke.