Norske departementer lever en omflakkende tilværelse under skiftende regjeringer.
Enhver ny regjering de siste tiårene har hatt latt sine politiske markeringsbehov komme til uttrykk ved å gi gamle departementer nye navn eller fantasifulle navnekombinasjoner. Med det resultat at departementsavdelinger er blitt kasteballer som er flyttet fram og tilbake mellom gamle og nye departementer.
Kunnskapsdepartementet er et slikt nyord, opprettet av den siste Stoltenberg-regjeringen. Det er blitt en forvaltningsmessig hybrid, med ansvaret for så usammenlignbare aktiviteter som barnehager og høyere utdanning og forskning.
Øystein Djupedals departement — og han selv som statsråd - skal ha fokus på alt fra gratismåltider i barnehagene til behovet for bevilgninger til avansert hjernekirurgisk forskning.
Det sier seg selv at dette er en politisk spagatøvelse som er dømt til å mislykkes. Og den har mislyktes. Utad har Øystein Djupedal fremstått og profilert seg som barnehageministeren, mens de norsk forskningsmiljøene er i opprør over departementets manglende fokus på forskningens vilkår i Norge.
Selv begrunnet Øystein Djupedal den manglende satsingen på forskning og høyere utdanning i årets statsbudsjett med at det var et «hvileskjær» som sektoren «ville tåle godt».
Ikke vet vi om det er en sosialdemokratisk oppfatning at kunnskapsformidling og barneomsorg i barnehagene har mye til felles med betingelsene for kunnskapsutvikling ved våre universiteter og forskningsinstitutter.
Kunnskapsdepartementets oppgaveportefølje kan imidlertid tyde på det.
Men vi kan ikke ha en fagstatsråd som i sin ministerrolle slites mellom kravet om full barnehagedekning og tilstrekkelige bevilgninger til Rikshospitalets hjerneforskning.
De fleste land som tar sin nasjonale forskningspolitikk på alvor har enten et eget forskningsdepartement, som i Danmark, eller egne ministre med et spesielt ansvar for forskningspolitikken.
Den norske modellen er i så måte et håndfast uttrykk for regjeringen Stoltenbergs devaluering av norsk forskning.