Det pågår et opphetet debatt i mange europeiske land om dette spørsmålet. I Nederland vil regjeringen forby ansiktsdekkende slør, og i Storbritannia nekter tidligere utenriksminister Jack Straw å ta imot kvinner med ansiktsslør på sitt kontor.
Vi har ingen tro på et totalforbud mot slik den nederlandske regjeringen har foreslått. Det vil bare føre til en konfrontasjonslinje som utelukker en fruktbar dialog. Vi mener det også er et dårlig signal om statsråder eller andre i det offentlige nekter samtaler med muslimske kvinner som bærer slør.
SAMTIDIG ER DET åpenbart at muslimske kvinner har mye å vinne ved å tenke gjennom hvor og når ansiktsdekkende slør er hensiktsmessig å bruke. Det vil være en rekke yrker de utelukkes fra om de holder kategorisk fast på bruk av sløret. I mange sosiale sammenhenger utenfor hjemmet vil det også blokkere for kommunikasjon og integrering.
I vår kultur blir bruk av ansiktsslør og skaut (hodeplagg) gjerne sett på som kvinneundertrykkende. Hos oss tilstrebes full likestilling mellom kjønnene, og da kan dette virke direkte provoserende. Vi skal likevel ikke underslå at det finnes kvinner som ikke deler denne oppfatningen. Fauzia M. Hashi fra Vegårshei er en av dem. Hun uttalte i Fædrelandsvennen i vår at hun frivillig har begynt å bruke skaut i Norge, mens hun gikk barhodet i hjemlandet Somalia.
UANSETT MÅ muslimske kvinner ta inn over seg at å insistere på å bruke ansiktsslør i Norge, kan være ensbetydende med at de påfører seg selv yrkesforbud. Parallelt bør vi arbeide med våre holdninger. For det er neppe slik at muslimske kvinner blir integrert den dagen de kaster sløret. Undertrykkelse kan selvsagt speiles av ytre tegn som slør, men årsak til utstøting ligger like mye skjult inne i oss.
Islam krever ikke bruk av ansiktsslør. Muslimske kvinner må selvsagt få velge hvordan de kler seg, men de bør tilstrebe en tilpasning til norsk kultur i møte med offentligheten. Noe annet vil bare bidra til å forsterke fordommer.