De fleste av kvinnene som oppsøker krisesentre her i landet for første gang har levd med vold over lang tid — gjerne flere år. Over halvparten er av utenlandsk opprinnelse. Men av kvinnene med utenlandsk bakgrunn har nesten en tredel vært utsatt for vold av norske menn.
Altfor mange barn er vitne til vold hjemme - eller opplever selv fysiske overgrep. Ekstra foruroligende er det at volden ser ut til å utspille seg mest i småbarnsperioden. Mange barn kjemper seg gjennom en hverdag preget av utrygghet og engstelse. Volden er ødeleggende for helse, selvfølelse og livskvalitet.
Samtidig vet vi at barn sitter med skyldfølelse. I mange tilfeller kan de ikke snakke om volden, og i møte med omgivelsene bruker de krefter på å dekke over eller skjule de vonde opplevelsene de har hjemme. Forskning viser at en av de viktigste faktorene for barns utvikling er hvordan foreldrene har det. En tilværelse preget av vold vil forringe et barns muligheter senere i livet.
Barn trenger gode rollemodeller. Ikke minst gjelder dette gutter. En far som bruker fysisk makt for å bekrefte at han er mann, er ingen god rollemodell. Tidligere kunne voldsmenn bli klassifisert som psykopater eller gale. Slik er det ikke lenger. Ifølge behandlere fremstår de i stor grad som normale utenfor hjemmet.
Familievoldssakene koster samfunnet store beløp. Verst er likevel lidelsene og de menneskelige omkostningene for kvinner og barn. I de groveste tilfellene må kvinner skaffe seg ny identitet for å slippe unna voldsutøveren. Det er et tankekors når kvinner og barn må flykte og gjemme seg, for slik skapes lett et inntrykk av at overgriperen går fri.
At familievold ikke lenger er et så tabubelagt tema som før, er en helt nødvendig forutsetning for å kunne komme den til livs. Det betinger imidlertid at hjelpeapparatet får nok ressurser til behandling og oppfølging av ofre og overgriper.