Regjeringens handlingsplan for 2005-2008 peker på viktige forutsetninger for å minske negative konsekvenser ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Økt forskning er en forutsetning for å få dette til. Regjeringen har pekt på at det er et behov for mer forskning på effekt av tiltak rettet mot barn og unge med særskilt risiko for å utvikle rusproblemer. Den kjønnsmessige fordelingen av rusmiddelbruk, ruskarriere og rusmønstre er områder man må ha mer kunnskap om for å oppnå regjeringens visjon om frihet fra rusmiddelproblemer. Barn av rusmiddelmisbrukere nevnes eksplisitt i handlingsplanen. Disse har større risiko for å utvikle egne rusproblemer og er spesielt sårbare for å utvikle mer varige sykdomstilstander som en konsekvens av de utfordringer det er å leve med aktive rusmisbrukende foreldre.Bruk av alkohol har vært en del av vår kultur i uminnelige tider. Alkoholbruk og rusens status påvirkes av samfunnets normer og aksept — eller mangel på aksept. Bruken varierer i et historisk perspektiv og i et livsperspektiv. Som barn er vi totalavholdende. I ungdomstiden øker forbruket, mens det synker når man får fast arbeid, samboer/ektefelle, ansvar for egne barn og med økende alder. Bruken i vår kultur er i hovedsak knyttet til spesielle sosiale ritualer som jubileer, fester eller markeringer der mennesker kommer sammen for å feire noe. Utviklingen tyder på at vi i tillegg til dette også tar opp i oss den kontinentale drikkemåten, å drikke alkohol til måltider, på hverdager, i lunsjen. Likevel lever vi i det forskerne kaller en tørr alkoholkultur. Alkohol brukes også som folkelig medisin: roer nerver når det er noe vi gruer oss til, eller har opplevd, den får oss til å slappe av når vi er anspente og oppgira. Den gir oss mot til å gjøre eller si ting vi ellers ikke hadde gjort eller sagt og den brukes som smertestiller og bakteriefordriver.Til tross for mer internasjonalisering, ser det ikke ut til at det fjerner etablerte drikkemønstre her i landet, men det påvirker totalforbruket. Denne drikkingen kommer i tillegg, og alkoholkonsumet øker. I Norden drikker vi mye og sjeldent. I helger, ved festligheter og spesielle anledninger. I Middelhavslandene drikker de oftere, ikke så mye av gangen og drikkingen er oftere knyttet til måltider og dagliglivet. Historisk har vi hatt forbrukstopper tidligere, og det kan tyde på at i bruken av rusmidler øker i perioder der presset på kulturen er stort, ved store samfunnsmessige forandringer, såkalte transaksjonsfaser.Forrige gang vi i Norge hadde høyt forbruk, var fra midten av 1800- fram til begynnelsen av 1900-tallet. Menneskene var rotløse, det var oppløsning av normer og tradisjoner. Folk flyttet, og begynte med industriarbeid fremfor jordbruk. Samfunnet var i endring. I vår tid ser vi noe av det samme. Store strukturer er i endring. Vi globaliseres og samfunnet endres fra å være industrialisert produksjonssamfunn til å bli et interaktivt, grenseløst samfunn - et globalt kommunikasjonssamfunn.Migrasjonen fra muslimske land og deres avholdende kultur synes ikke til nå å ha slått ut på statistikker. Vi ser imidlertid en stagnasjon i de unges forbruk av alkohol de siste to årene. Det er imidlertid usikkert hvorvidt dette har noe sammenheng med økende antall muslimske unge, eller om det er en generell trend blant ungdom ikke å bruke alkohol.Alkohol er i de fleste kulturer et rusmiddel for menn. De fleste samfunn har streng normativ kritikk av kvinners bruk av rusmiddel. Studier tyder det på at de normative sanksjonene i større grad er knyttet til mengden som inntas mer enn til hvor ofte kvinnene drikker. Biologisk er det forskjell mellom kjønnene når det gjelder kroppens nedbryting og omdanning av alkohol. Kvinner tåler mindre alkohol før kroppen har samme mengde nedbrutt alkohol enn menn. Dette henger sammen med genetikk og hormonelle forhold.Når det gjelder arvelighet, kan det synes som om kjønn spiller en rolle. Tvilling- og adopsjonsstudier viser at det er en klar tendens til at genetiske forhold er knyttet til menns risiko for å utvikle rusproblemer dersom foreldre har en alkoholavhengighet. Tendensen er ikke så entydig når det gjelder kvinner. Det synes likevel at risikoen for å utvikle egne rusproblemer er større hos gutter når far drikker og for jenter når mor drikker. Risikoen er knyttet til:1) arvelige faktorer.2) familiespesifikke faktorer som sosial klasse, tradisjoner, rutiner og regler i familien.3) ikke-familiespesifikke faktorer som samfunnsnormer, ytre sosiale nettverk, venner osv.Der det er rusmiddelproblem, er det også ofte annen sykdom. Spesielt er koblingen mellom akutte skader, psykisk sykdom og alkoholmisbruk tydelig og vel dokumentert.Skal man oppnå visjonene i handlingsplanen må man ha fokus på flere forhold samtidig. Det viktigste er forebygging. Det er ikke alltid nødvendig med store, kompliserte tiltak for å nå fram med viktig hjelp. Barn som lever med foreldre som ruser seg har behov for å føle trygghet og tilhørighet til andre voksne. Derfor er andre voksne viktige personer for disse barna. Naboer, venner, lærere og andre kan alle bidra. Barn vil sjelden avsløre negative forhold om foreldrene, men mange voksne vet eller har en intuisjon om at noen barn ikke har det så bra. Man kan aktivt gå inn og bidra ved å hjelpe barna i det små, gi dem trygghet ved å inkludere dem i hjemmene, ta kontakt med foreldrene deres og gi dem selvtillit. Og eventuelt ta kontakt med profesjonelle dersom situasjonen de lever i oppleves å være skadelig for dem.Der ansatte i helse- og eller sosialtjenesten møter personer som oppsøker hjelp for forskjellige forhold, bør familiens bruk av rusmidler være en del av innholdet i de samtalene som finner sted. Ansatte må løfte fram generasjons- og kjønnsperspektivet i møte med den som oppsøker hjelp. Å invitere til familiesamtale kan være nødvendig for å få fram informasjon om rusmiddelbruk og hvilken virkning det har på familien som helhet. Dette er en stor utfordring for de tjenesteområder der man statistisk har høy forekomst av rusmiddelproblematikk: akuttmottak på sykehus, legevakt, psykiatri og spesielt i barnevernet, der man vet at mange familier også har rusproblematikk.For å få mer kunnskap om risiko, helse og eventuelle negative konsekvenser rusbruken har på andre, må forskningen være overordnet, variert og bred. Samtidig må den få fram kunnskap om hvordan personer opplever sine problemer, og hva de selv oppfatter vil hjelpe dem videre. Forskningen må ikke bare foregå ved institutter og kompetansesentre. Kliniske miljøer må også selv ta ansvar for deler av dette.