På mange måter er det betegnende at det måtte en biskop til for å få i gang en ny dialog mellom sykehuset, legene og Kristinas pårørende. For beslutninger om liv eller død rører ved så fundamentale etiske spørsmål at de legger et nærmest umenneskelig press på de involverte.
I dagens lovgivning er det beslutninger som til syvende og sist er lagt til legene og den medisinske fagekspertise. Og slik må det også være. Å pålegge de pårørende en slik tung byrde vil være å skyve ansvaret for hva som er en ansvarlig medisinsk behandling fra seg. Norske sykehusleger treffer daglig beslutninger om liv eller død, selv om de færreste er av samme karakter eller får den offentlige oppmerksomhet som er blitt tilfellet Kristina til del.
Men det bør være en selvfølge at de pårørende hele tiden tas med på råd og blir informert om status og prognoser. Norske leger har ikke nettopp utmerket seg med sin evner til å kommunisere med pasienter og pårørende. Her har de åpenbart et stort forbedringspotensiale.
Vi vet ikke hva som konkret har foregått i dialogen mellom sykehuslegene på Haukeland sykehus og Kristinas pårørende. Men den hadde i hvert fall skåret seg, med en bitter og følelsesmessig opprørt far som resultat. Og det hører med til dette bildet at han også mistet sin kone i den samme ulykken som rammet hans datter.
Nå er saken løftet ut av rettsapparatet, hvor den havnet som et siste forsøk fra de pårørendes side på å overprøve sykehusledelsens beslutning om å avslutte Kristinas liv.
Vi kan vel alle være enige om at domstolene er lite egnet som konfliktløser i saker av denne karakter.
Derfor er det å håpe at Kristina-saken får en behandling fremover hvor også hennes far og pårørende føler at de blir hørt på og lyttet til.
For det saken dreier seg om er at Kristinas interesser blir ivaretatt på en god måte, slik det heter i den pressemeldingen som ble sendt ut søndag kveld.