Skrekkeksemplet er Flekkerøya. I årene etter at Flekkerøyplanen ble vedtatt i 1995, er det bygget flere hundre sjøboder. De fleste er innredet for beboelse, noe som er stikk i strid med planer og regelverk. I strandsonen ligger «sjøboder» med kjøkken, stue, soverom, bad, oppvaskmaskin og kabel-tv. Bygninger som var regulert som redskapsboder, er blitt fritidsboliger.
Den massive utbyggingen har skjedd med det politiske flertallets vitende og vilje. Men det har vært flere harde oppgjør om utviklingen i strandsonen gjennom hele den omfattende utbyggingsperioden. Fædrelandsvennen har mange ganger satt søkelys på utbyggingspolitikken, og for et år siden tok politikerne affære, og bestemte seg for å rydde opp etter mange års anarkistiske tilstander i 100-metersbeltet.
Politikerne vedtok da at de som har bygget ulovlig, kan søke om omregulering for å få «sjøbodene» godkjent som hytter. De folkevalgte hadde egentlig ikke noe valg, for de kunne ikke kreve rivning eller tilbakeføring til boder for oppbevaring av fiskeutstyr, siden de selv hadde latt utbyggingen foregå ukontrollert. Det positive for et år siden, var at politikerne i det minste grep fatt i saken, og innrømmet at utbyggingen hadde gått for langt.
Da skulle vi forvente at politikerne fulgte opp med å stramme inn på videre bygging i strandsonen. Så skjer det motsatte. I går kunne vi fortelle at det nå bygges 42 leiligheter i strandsonen innerst i Mæbøsfjorden. 24 leiligheter er allerede solgt til private, mens 18 nye står for tur. Området er avsatt til næringsvirksomhet, og siden de private leilighetene skal leies ut deler av året, defineres dette som næring. Dette er i beste fall en uthuling av næringsbegrepet.
Den nye utbyggingen på Flekkerøya reiser igjen spørsmålet om lokalpolitikerne er egnet til å forvalte allmennhetens interesser i strandsonen. Vi trodde byggeforbudet var der for at det skulle overholdes, ikke for å finne snedige veier å omgå det på. Med politikernes velsignelse. Det spillet for galleriet de folkevalgte bedriver ved på snakke om innstramming på den ene siden, og akseptere uthuling av reglene på den andre, gir om ikke annet svært gode vekstvilkår for politikerforakten.