Et samfunns orienteringsevne er avhengig av den kunnskap som det til enhver tid disponerer. Særlig historikere og historisk orienterte samfunnsforskere har et spesielt ansvar for å ivareta samfunnets kollektive erindring og historiske bevissthet, og formidle denne kunnskapen videre. Det kan skje gjennom tradisjonell skoleundervisning og bokutgivelser, vitenskapelige arbeider og offentlige bidrag i form av kronikker og kommentarer i aviser, radio og fjernsyn.Men dersom historisk kunnskap og bevissthet skal få en mer sentral plass i et mediestyrt samfunn, er det en fordel om kunnskapen kan formidles til offentligheten og de oppvoksende generasjoner på en mer direkte og opplevelsesbasert måte enn det som tradisjonelt har funnet sted. Særlig gjelder dette spørsmål knyttet til konfliktforebygging og fredsarbeid.En institusjon som har tatt konsekvensen av dette, er Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Hvert år får flere tusen skoleelever og historisk interesserte personer omvisning i byens gamle statsarkiv. Bygget var tilholdssted for det tyske sikkerhetspolitiet i Agder-fylkene i årene 1942-45, og er i ettertid kjent for den brutalitet og tortur som norske og utenlandske fanger fikk gjennomgå under pinefulle avhør i huset.På Arkivet får de besøkende en muntlig og visuell innføring i krigens bakgrunn og utvikling, med utgangspunkt i husets spesielle historie fra lokale krigsveteraner. Det unike med denne formen for historieformidling, er at du befinner deg i samme rom hvor historien fant sted, der du nesten kan se, føle, lukte og høre — slik det engang var. Dette utgjør omvisningens fortidsperspektiv.Denne kunnskapen brukes så i neste omgang som bakteppe til å forklare og belyse dagens og morgendagens konflikter. Her vektlegges konsekvensene av mobbing, likegyldighet og rasisme, til dagsaktuelle konflikter i Asia, Afrika og Midtøsten. Dette utgjør omvisningens nåtids- og fremtidsperspektiv.Ved å knytte sammen fortid, nåtid og fremtid, er målet å gi de besøkende bedre innsikt i de dypereliggende samfunnsmekanismer som virket i krigsårene 1939/40-45, og hvordan vår egen nåtid på mange måter er et resultat av denne fortiden.I årenes løp har det derfor utviklet seg en stor tro på at denne typen opplevelsesbasert undervisning gir en helt spesiell virkning på mottakeren - et mer varig inntrykk enn det tradisjonell skoleundervisning kan gi. Men vi vet likevel for lite om hva dette egentlig betyr på lengre sikt. Vil opplevelsene kombinert med teori for eksempel gi større holdningsendring og økt bevisstgjøring hos mottakeren selv etter flere år? Hva slag betydning kan det ha for den enkeltes orienteringsevne i møte med informasjon og desinformasjon om krigsårene (for eksempel fornektelsen av Holocaust)? Hvordan skal vi som forskere forstå og tolke eventuelle forskjeller? Og hvordan kan dette til syvende og sist beskrives som konfliktforebyggende og fredsskapende arbeid?Dette er noen av problemstillingene i et nytt forskningsprosjekt som starter opp til høsten i regi av Stiftelsen Arkivet. Ved hjelp av ulike vitenskapelige metodetilnærminger vil vi forsøke å kartlegge virkningen av opplevelsesbasert historiefortelling. Vi skal følge skoleelevers reise med Hvite Busser til Auschwitz og vi skal følge skoleungdoms besøk i kjelleren på Arkivet. Ved bruk av omfattende spørreskjemaer og intervjuer før og etter en omvisning eller utenlandstur, vil vi forsøke å måle endringer i skoleelevers demokratiske beredskapsforståelse og ansvarliggjøring i forhold til egen demokratisk frihet. Gjennom å fortelle historien om en tid da du sto i fare for å bli sendt i fangenskap fordi du praktiserte dine demokratiske rettigheter, kan en håpe på at skoleelevene blir bevisst det ansvar og plikter som også følger med disse rettighetene.I forlengelsen av dette arbeidet inviterer Stiftelsen Arkivet, i samarbeid med UD og FN-sambandet Sør, til fagseminar i september. Hovedproblemstillingen for seminaret er hvordan historien og historiefortelling kan fungere som en potensiell ressurs og konstruktiv kraft i arbeidet med å skape fred, demokrati og forsoning i post-konfliktsamfunn som Sør-Afrika, Kambodsja og Kroatia. Spennende foredragsholdere fra de respektive landene vil fortelle om sine erfaringer med bruk av historien og historiefortellingen i sitt arbeid, men også hvordan historien kan fungere som en destruktiv kraft, som vi blant annet kan se resultatene av i Midtøsten.Fellesnevneren for dette seminaret og Stiftelsen Arkivets arbeid er altså hvordan en kan bruke og omforme den destruktive delen av historien knyttet til krig og konflikt til noe positivt, til informasjon om noe som har vært, men som en ikke ønsker igjen.Hvor uendelig viktig dette arbeidet er, er det lett å få øye på gjennom dagens mange konflikter, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette gjør at Stiftelsen Arkivet og lignende institusjoners arbeid for konfliktforebygging og fredsarbeid er aktuelle som aldri før.