Av og til klages det over at Kristiansand er en by for spesielt interesserte. Men hvorfor klage på det — det er da en strålende forretningsidé?

Det kan i alle fall gjelde for audiovisuelle næringer. Det pågår en revolusjon innen publisering av levende bilder, der massemedienes dominans er vikende. I prinsippet kan enhver borger med et kamera, et enkelt redigeringsprogram og en internett-tilkobling publisere sine historier for hele verden.

Noen har allerede gjort det til en sport. Rockeentusiaster i Kristiansand har bygget et helt samfunn rundt craptv.net. Det kan problematiseres i lange baner om rettighetsforhold og kvalitet, men uansett er fenomenet uttrykk for nye muligheter for kulturpublisering nettopp for spesielt interesserte.

Det er ikke vanskeligere å forstå relasjonen mellom fenomener som craptv.net og mer "høykulturelle" publiseringsmuligheter enn det er å forstå forholdet mellom stensilmaskinen og rotasjonspressa. At hvem som helst kan publisere sine hjemmesnekrede dikt i et par hundre eksemplarer for venner og kjente, har aldri truet Litteraturen med stor L, snarere tvert om.

Forskjellen i den digitale audiovisuelle verden er at "venner og bekjente" ikke lenger er begrenset til dem en ambisiøs poet kan rekke rundt til med sykkelen sin. Craptv.net kan ses over hele verden. Det er i prinsippet bare evnen til å bygge samfunn som begrenser potensialet for et slikt medium. Linje- og serverkapasitet kan bygges etter behov.

Ingenting hindrer at andre "samfunn" kan bygge liknende medier. Poeter kan gjøre det, videokunstnere kan gjøre det, Nøkkerosens Venner kan gjøre det, eller Scott-selskapet, eller Kystkultursenteret, eller Misjonssenteret Levende Vann.

Eksemplene er snappet ut av løse lufta. Poenget er at alle, løse sammenslutninger, frivillige organisasjoner eller kommersielle virksomheter, kan gjøre det. De tenkte eksemplene har til felles at de er for spesielt interesserte med et potensial til å finne mange med-interesserte verden over om de først setter i gang.

Det kan observeres en klar tendens til at subkulturer styrkes og at massekulturer fragmenteres. Ikke minst er det tydelig i medieverdenen der publikasjoner som selger et "minste felles multiplum-innhold" til bredest mulig massemarkeder svekkes, mens nisjepublikasjoner som selger innhold for spesielt interesserte styrkes. Trenden er like tydelig på andre samfunnsområder: Moter, reiseliv, mat.

Den raske veksten i digitale medier er både resultat av og en stimulans til denne trenden. Grupperinger med spesielle interesser har fått kommunikasjonsmuligheter uten like i historien. Selv de særeste nisjer er potensielt store, og dermed interessante også som markeder. Det har ikke vært så tydelig å se dette så lenge digitalt innhold i hovedsak har bestått av tekst.

Men etter hvert som linjekapasitet tillater at "digitalt innhold" i stadig sterkere grad blir ensbetydende med audiovisuelt innhold, blir også markedsmulighetene tydeligere. Massemediene investerer nå tungt i salg av musikk og film av kjente merker til store markeder, etter samme oppskrifter som de er vant til. Men nisjemarkedene, innhold for de spesielt interesserte, har de store knapt oppdaget ennå.

Innen audiovisuelle næringer er det mest iøyenfallende særtrekket i Kristiansand at bransjen innbefatter selskapet Norgesfilm AS, som har utviklet og drifter filmarkivet.no, publiseringsmediet for dem som er spesielt interessert i den norske filmarven. Til forskjell fra craptv.net er filmarkivet.no en løsning med profesjonell rettighetsforvaltning og fleksible løsninger for administrasjon og forretningsdrift, og for høye volumer både av innhold og av trafikk.

To "kloninger" av denne løsningen er allerede i ferd med å bli etablert. Sørlandet sykehus HF tester ut pilotversjonen av helsefilm.no, et audiovisuelt digitalt medium for pasientundervisning og helseinformasjon. Stiftelsen Arkivet er sammen med Hjemmefrontmuseet og andre i ferd med å etablere et tilsvarende medium som vil inneholde tidsvitneintervjuer og krigshistorisk dokumentasjon. Begge er i prinsippet ikke-kommersielle medier som vil konkurrere om ulike offentlige midler. Men det viktigste ved dem er at de viser en annen vei. For hvis et sykehus og et museum kan gjøre det, hvorfor kan ikke da en dyrepark? Eller et kystkulturkonsortium? Eller et nettauksjonsfirma? Eller en reiselivsforening? Eller en sørlandspark? Eller en kirkemusikalsk stiftelse? Eller en protestfestival?

Bare fantasien setter grenser for mulige redaksjonelle identiteter. For hver eneste av dem som rekker å ta en nasjonal og internasjonal posisjon i forhold til en subkultur av "spesielt interesserte", kan det tenkes verdikjeder av innholdsproduksjon og formidlingskunst, i tillegg til at de verdikjedene som allerede finnes rundt aktuelle nisjer vil styrkes.

Kristiansand har leverandører av alle tjenester som skal til for å lage slike audiovisuelle nisjemedier. Dess mer hverdagsproduksjon de får å jobbe med, dess flere og bedre vil de bli. Å videreutvikle slike næringsklynger kan gjøre det både eksotisk og lønnsomt å være "en by for spesielt interesserte".