Derfor må de også finne seg i å lytte til kirkeminister Trond Giske når han taler til dem på vegne av det øverste kirkestyret i Norge. Og skal vi tro erfarne observatører holdt Trond Giske tidligere i denne uken den beste statsrådtalen som har vært holdt på et kirkemøte.Og han hadde mye på hjertet. Likestilling, seksuell trakassering av minoriteter, Kirkens parodiske demokratiprosess og myndigheten til å utnevne biskoper og proster var de kontroversielle temaer han tok opp i en kirkepolitisk sammenheng. Her talte den ansvarlige kirkeministeren Kirkemøtet midt imot, og i så måte gav han nok motstanderne av statskirken vann på mølla. Men på mange måter representerer Trond Giske i disse sammenhenger den tause majoritet av statskirkemedlemmer som ikke er representert på Kirkemøtet.For i en representativ forsamling som foregir seg å være Den norske kirkes demokratiske overbygning, burde det være selvsagt at de synspunkter på Kirkens holdning til likestilling mellom kjønnene, på holdningen til homofilt samliv og på holdningen til reformer i kirkelige valg, ble båret fram med tyngde og autoritet.Når vi vet at statskirkens medlemmer er sterkt splittet i synet på disse stridsspørsmålene, tjener det kirkedemokratiet til liten ære at det er kirkestatsråden som må målbære disse synspunktene overfor Kirkemøtet. Og det bekrefter til overmål at Kirkemøtet på ingen måter kan oppfatte seg som noe representativt organ for medlemmene av statskirken.Uansett hvilken vei det går med stat og kirke burde det være et uttrykt mål å sikre at Kirkens organer speiler sine medlemmers holdninger langt bedre enn hva Kirkemøtet gjør i dag. Et kirkelig selvstyre kan ikke basere seg på en valgdeltakelse på tre prosent. Det burde Kirkemøtets delegater være de første til å innse.Men det er vel her hunden ligger begravet. For makten til den lille, ekskluderende gruppe av kirkeledere som dyrker ortodoksien og som i dag dominerer Kirkemøtet, er nettopp basert på en parodisk lav valgdeltakelse. Deres mandat er bygget på at kirkedemokratiet ikke fungerer. Derfor går de mot alle forsøk som tar sikte på å øke tilgjengeligheten til Kirkens valgurner. Det truer deres maktbase. I så måte er utøvelsen av kirkepolitisk makt ikke noe penere syn enn den maktutøvesle som finner sted i mer verdslige fora.Sett mot denne kirkepolitiske bakgrunn er det viktig og nødvendig at kirkeministere med en legitimitet forankret i et reelt demokrati kan tilrettevise Kirkemøtet når det gjelder verdier, lover og rettstradisjoner i den norske virkeligheten utenfor kirkedørene.