Kommisjonen som har vært ledet av Finlands tidligere president, Martti Ahtisaari, har hatt et vanskelig arbeid, ikke fordi den på noen måte ble hindret i arbeidet, men fordi dens mandat var så klart styrt av politiske følelser.Det er selvfølgelig ikke noe å utsette på det østerrikske demokrati, rent institusjonelt sett. Og forholdene for flyktninger, innvandrere og tradisjonelle minoriteter kan det være like mye å skrive om i Tyskland og Frankrike som i Østerrike. Østerrikes problem er at det aldri tok noe oppgjør med sin egen stilling under Hitler-tiden, og at et parti som i særlig grad ønsket å feie nettopp dette problemet under teppet, kom til makten.Dermed ble også EUs historiske ryggmarksreflekser aktivert, fordi EUs første begrunnelse var å skape fred mellom stormaktene i Europa etter den annen verdenskrig gjennom å veve statenes økonomier sammen. Slik håpet man å ha satt en stopper for at autoritær og antidemokratisk høyrepopulisme enda en gang skulle kaste Europa ut i krig og ødeleggelse.Tilfellet Østerrike har ikke vært lett å håndtere. For etter som årene har gått, har høyrepopulismen vellet frem i nye bølger, først i Italia, Frankrike og Belgia, senere i Danmark og for den saks skyld også i Norge. Det samlede Tyskland har også fått sitt monn gjennom høyrekstreme synspunkter i det tidligere Øst-Tyskland. Problemet har vært å bestemme disse bevegelsenes forhold til historien. Hvor farlig er dagens høyrepopulisme fra et demokratisk synspunkt, er et spørsmål vi må stille oss. Dernest må vi også tenke gjennom om det i det hele tatt er legitimt å nedsette kommisjoner som skal fungere som et slags politisk politi overfor land og politiske partier.Det er mye som taler for at måten Østerrike har blitt behandlet av EU på, har virket mot sin hensikt. Holdningene til europeisk samarbeid har kjølnet og den politiske isolasjonismen har heller blitt forsterket enn bekjempet gjennom EUs kommisjonsinitiativ. Man kan ikke oppdra et land og et folk gjennom å gjøre det til gjenstand for granskning på denne måten. Da måtte i så fall landet først ha gjort seg skyldig i grove og åpenbare krenkelser av menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.Det som har skjedd i Østerrike er at et folk uten samme historisk betingede grensemerker som i andre europeiske land, har valgt ledere som ikke faller EUs kristeligdemokratiske og sosialdemokratiske establishment i smak. Det er greitt nok, men hulheten blir ganske åpenbar når vi vet hva som rører seg av grums i andre EU-land.I Italia overlevde fascismen lenge som systemtruende praksis i ly av de store demokratiske partiene. Og i Belgia finnes den kanskje mest autoritære og antidemokratiske høyrepopulismen godt forankret i den flamske del av befolkningen. Da er det godt for alle parter at den noe pinlige granskingen av Østerrikes politiske sjel er over. Bare østerrikerne selv kan ta de grep som trenges for å rydde opp i landets fortid.