Med utgangspunkt i erfaringene fra 1990-årene rettet Stein Ørnhøi sterk kritikk mot Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland for å ha oppnådd helt andre resultater i fordelingspolitikken enn dem partiet hadde på programmet. Mens partiet sa seg å stå for solidaritet og fordeling, opplevde vi at dette tiåret i stedet ga oss økt sosial og økonomisk ulikhet.Slikt kan være ødeleggende for politikkens omdømme, men også egnet til å drive mangen politiker til fortvilelse, for hvor er de styringsverktøyene som kunne gi politikken større handlerom og de politiske ledere på ulike nivåer større autoritet? Nå tror vi likevel at velgere flest innser at vi lever i et mer komplisert samfunn enn før, og at det ikke bare er å trykke på knappen for å oppnå et gitt politisk resultat. Derimot er det noe som ikke nedskrives, og det er forventningene til politikernes dømmekraft.Vi kunne heller si tvert om. Når samfunnet blir mer innfløkt, de offentlige budsjettene større og den enkelte innbyggers berøringsflater med det offentlige flere, øker kravene til politikernes dømmekraft og sunne sans. Mens en ordfører i tidligere tider drev kommunen som attåtnæring, er han nå blitt øverste leder på hel— eller betydelig deltid for en organisasjon som forvalter store midler, og som i de fleste lokalsamfunn er den desidert største arbeidsgiver.Det er i dette perspektiv Lillesands ordfører Odd Steindals opptreden i forbindelse med en like spontan som uryddig utleie av en kommunalt eid, attraktiv strandeiendom i Lillesand for en slikk og ingenting til en bekjent, og hans antydninger om at han driver forhandlinger på siden av et kommunalt oppnevnt utvalg, må sees. Hvor er ordførerens dømmekraft? Hvordan kan det ha seg at ingen bjeller ringer før slike initiativer tas og slike dumheter begås?Vi har mange helstøpte ordførere på Sørlandet. Av og til kan vi frustreres over hva de ikke får til, det gjør de beviselig selv også, men deres ry hviler i deres evne til å opptre forstandig og med kløkt. Verdighet het det i gamle dager. Det er et ord som godt kan hentes frem igjen og da koples til evnen til å skjøtte ordførergjerningen slik at det inngir naturlig respekt hos såvel kommunalt ansatte som kommunens innbyggere.Det er disse mekanismene Lillesands ordfører har vært uvettig nok til å ødelegge. Hva han og hans næringslivsvenner bedriver i Strandgaten 10 er så sin sak, bortsett fra om det er forhandlinger som på et eller annet vis involverer kommunen, da må de skje i de former politikerne selv har bestemt, og ikke på vor- og nachspiel i sjøkanten. Måten ordfører Steindal har manøvrert seg inn i dette uføret på, reiser dessverre spørsmål ved hans evne til dømmekraft. Og det er det siste spørsmål en ordfører bør få seg stilt.