Han uttalte at han ser spesielt fram til å samarbeide med Jon Lilletun, og la til at de to tidligere har samarbeidet mer enn folk flest aner. Også lederen i finanskomiteen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, omtalte KrF i rosende ordelag.

Samme dag røper Kjell Magne Bondevik at han ikke utelukker at KrF kan regjere sammen med Ap en gang i fremtiden. Bondevik, som trekker seg etter 35 år som rikspolitiker, legger ikke skjul på at Ap og KrF har mye felles. Bondevik viser til at partiene har inngått budsjettforlik både da han selv og Stoltenberg var regjeringssjefer.

Den gode tonen mellom Ap og KrF er dårlig nytt for de partiene som ønsker samling på borgerlig side. Ikke minst for Høyre, men også for Fremskrittspartiet, som er det største opposisjonspartiet. Frp ble aldri tatt inn i varmen av Bondevik II-regjeringen, men nå fremstår Siv Jensen som den ivrigste forkjemperen for borgerlig samling. Hennes ambisjon er å få til et regjeringsalternativ på borgerlig side før valget i 2009. Hun kan få det mer enn vanskelig.

KrF har hittil avvist alle tilnærmelser fra Frp, og det er ingen grunn til å tro at det blir annerledes i fortsettelsen. Dermed må Frp forsøke å bygge bro til Høyre, noe som heller ikke synes ukomplisert. Erna Solberg markerte under trontaledebatten at avstanden til Frp er stor, og Børge Brende fulgte opp med at Frp er enda mer uansvarlig i pengebruken enn den rødgrønne regjeringen.

Selv om Frp og Høyre skulle klare å finne sammen, vil de etter alt å dømme måtte ha med minst ett av mellompartiene på laget for å få flertall og kunne danne regjering etter neste valg. Sp befinner seg nå i den rødgrønne koalisjonen, mens Venstre avskriver ethvert samarbeid med Frp. Det betyr at KrF blir et nøkkelparti, og signalene fra trontaledebatten er at Ap er mer interessant som en fremtidig partner enn det høyresiden er.

KrF-ledelsen har uttalt at partiet vil bruke perioden i opposisjon til å finne tilbake til seg selv. Slitasjen i regjering med Høyre har tatt på, og KrF har fått stempel på seg som et skatteletteparti — et parti som ikke prioriterer fellesskapet og distriktene. Det har ført til massiv velgerflukt. Når KrF allerede nå har begynt å se i retning Ap, kan det tyde på at partiet har hastverk med å kvitte seg med stempelet som høyrevridd.