Femårsmarkeringen for den hittil siste folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap har ikke gått upåaktet hen. Selv om de politiske partiene skyr EU-saken som pesten, er det en økende debatt om dette viktige anliggendet i andre fora. Særlig er det på nei-siden betydelig bekymring om tingenes utvikling. Blant eldre EU-motstandere rår en stigende pessimisme, ettersom det viser seg vanskelig for sentrumsregjeringen og dens nei-partier å få omsatt avstemningsresultatet i noe som helst.Det er EU-tilpasningens tid, og de gamle støttespillerne for mer «sjølråderett» administrerer egenhendig det norske integrasjonsprosjektet. Det har de da også fått på pukkelen for av den ny lederen i Nei til EU, Sigbjørn Gjelsvik. Ikke rart at det var vanskelig å få noen av de erfarne fra de trofastes rekker til å stille opp som kandidat til å lede den halvslumrende kamporganisasjon. Det underlige er likevel at det, mens resignasjonen sprer seg i nei-leiren, ikke er noen tilsvarende optimisme å spore blant ja-folket.Enten er Europabevegelsen stivnet til en organisatorisk museumsgjenstand, eller så hersker det en blanding av rådvillhet og frykt for igjen å kjøre fram en sak som det så langt bare har vært dårlige erfaringer med å sette på sakskartet. Annerledes er det vanskelig å tolke den manglende evnen eller viljen blant EU-sympatisører til igjen å arbeide aktivt for norsk medlemskap i EU. Vi skal selvfølgelig ikke se bort fra at særlig Arbeiderpartiet ikke ønsker en slik debatt nå, men Høyre bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid.Den økende EU-integrasjonen bidrar nemlig til å skape et stadig gunstigere klima for et norsk ja til EU. På det ene saksområdet etter det andre veves vi inn i det europeiske hopehavet. Det gjelder for handel, pengepolitikk, asyl— og flyktningpolitikk og forsvarsspørsmål, for bare å ha nevnt noe av det viktigste. Og hva mer er, disse spørsmålene vil i økende grad trekkes inn i EU-folden. Mens EU begynte som en organisasjon for frihandel, er dens langsiktige mål å bli en ramme om et forpliktende samarbeid innenfor de fleste politikkområder.Derfor vil Norge mer og mer oppleve at våre gamle samarbeidsløsninger innenfor EFTA, Europarådet og NATO i synkende grad gir det bidrag vi ønsker til å løse våre politiske utfordringer. Ikke minst har det kommet som et sjokk på norske politikere at forsvarssamarbeidet i Europa har påbegynt et hamskifte der EU, gjennom å legge under seg samarbeidet i Vestunionen, kan komme til å overta flere av NATOs tradisjonelle funksjoner. Stilt overfor slike utfordringer blir slagordene fra 1972 og 1994 sørgelig uaktuelle.Det er denne virkeligheten som byr seg frem for norske velgere i dag. Vi berøres stadig sterkere av et EU-samarbeid i rivende utvikling samtidig som vi har valgt å kastrere oss selv politisk. Det er en tilstand med meget kort datostempling.