Det er forlikenes høst. Historien fra Stortinget og Kristiansand bystyre gjentar seg i Vest-Agder fylkeskommune. Der samles hele spekteret av politiske partier for å gjøre det beste ut av en situasjon som fortoner seg som svært dyster. Vi tipper det bærer mot et bredt forlik når fylkeskommunens budsjett skal vedtas i desember. Spørsmålet er bare om det borgerlige firepartisamarbeidet skal møte noen som helst opposisjon eller om det skal støttes av hele Vest-Agders partiflora.Signalene så langt tyder mest av alt på det siste. Stilt overfor betydelige kuttforslag fra administrasjonens side, slutter politikerne rekkene og forsøker å skjerme det som skjermes kan. Det er politikkens opphevelse vi bevitner i denne bemerkelsesverdige beslutningsdugnaden, i alle fall om vi beskriver politikk slik vi har vært vant til, som en kamp om makt over og retning for samfunnsutviklingen. Her legges maktkampen bak ryggen, mens det forhandles fram enighet om kursen videre.Det er noe særegent med fylkespolitikken i Vest-Agder. I Aust-Agder går det langt hardere for seg når politiske motstandere støter sammen. I Kristiansand skjeller i hvert fall Fremskrittspartiet og småpartiene mot samforstanden mellom Arbeiderpartiet, Høyre og KrF. Men i Vest-Agder forhandles det i det stille. Uten gny skal de politiske kompromisser utmeisles.Går vi tettere på, kan det synes forståelig ut fra hvilke aktører som deltar. Arbeiderpartiets grand old man, Jan Helland-Olsen, møter raskt seg selv i døren som leder av Agderrådet om han markerer for sterk opposisjon. Det synes som om mye av saften i Arbeiderpartiets engasjement i fylkespolitikken også forsvant med det dårlige valgresultatet. I SV sitter Erik M»ller, en samarbeidets mann som er så ulik sin partikollega i Kristiansand formannskap, Torbjørn Urfjell, i arbeidsstil som det går an å bli. Mens Fremskrittspartiets Arild Birkenes og Kaare Hjorth heller ikke har samme terriergemytt som Kristiansand bystyres Olaf Messel.Det kan godt hende at det er slik det henger sammen, at personkonstellasjonene i Vest-Agder nærmest disponerer for enighet. Det kan ¿g være at slitasjen etter år med opprivende sykehusstrid har skapt en motvilje mot nye meningsbrytninger. I så måte vil vi likevel hevde at det er en mer omfattende nasjonal og lokal tendens som i dette fylket bare gir seg et uvanlig tydelig utslag.Det har lenge vært hevdet av statsvitere og valgforskere at de partipolitiske skillelinjene tilhører fortiden og at de ikke er i stand til å fange opp de motsetningene som rir dagens samfunn. Sjelden får vi det uttrykt på så slående vis som i denne høstens behandling av Vest-Agder fylkeskommunes økonomi. For mens uroen er som størst rundt de samfunnsinstitusjonene Vest-Agder fylkeskommune har ansvar for, er den politiske idyllen i den samme fylkeskommunen mer påtakelig enn noen gang. Dette henger ikke sammen.