Forbundskansler Gerhard Schröder og CDU-leder Angela Merkel strides fortsatt om hvem som vant valget og forsøker seg med alle tenkelige — og utenkelige - koalisjonskonstruksjoner.
Det er den tyske forfatningen som stiller krav om at en ny forbundskansler må ha et eksplisitt tillitsvotum fra Forbundsdagen for å kunne innsettes. Et flertall må stemme for kanslerkandidaten for at vedkommende kan danne regjering. Derfor er mindretallsregjeringer av den skandinaviske type utenkelig i Tyskland. På godt og ondt. Og for tiden opplever tysk politikk den problematiske siden ved denne forfatningsordningen.
Angela Merkel og hennes parti gikk til valg på å danne en koalisjonsregjering med fridemokratene, FDP. Da de ikke lykkes å få flertall, har det konservative partiet vært på frierføtter til De Grønne, som nå danner regjeringsgrunnlaget for Gerhard Schröder og SPD.
Men i helgen sa De Grønne nei til et slikt regjeringssamarbeid og ga uttrykk for at de heller foretrakk å gå i opposisjon.
Dermed er det duket for en storkoalisjon mellom CDU/CSU og sosialdemokratene, på tvers av politiske skillelinjer. Noe annet utløp på det politiske kaos som preger Tyskland i disse dager, synes utenkelig.
Det vil i så fall være for andre gang i Tysklands nyere historie at de to hovedmotstanderne danner felles regjering. Det skjedde for første gang i 1966 med Kurt Georg Kiesinger (CDU) som forbundskansler og sosialdemokraten Willy Brandt som utenriksminister under tilsvarende politiske omstendigheter som dagens.
Det eneste spenningsmomentet som gjenstår er om Angela Merkel eller Gerhard Schröder blir forbundskansler i Tysklands nye storkoalisjon. Foreløpig står de begge steilt på at oppdraget å danne regjering skal gå til dem selv.
På kort sikt vil en storkoalisjon ha muskler til å ta fatt på upopulære, men nødvendige reformer i det tyske arbeidsmarkedet og i tysk økonomi. Men storkoalisjoner på tvers av partiblokkene er et krisetegn. Og Tyskland er neppe tjent med at en storkoalisjon dominerer det politiske rom i landet over lengre tid. Det vil være det samme som å suspendere en livskraftig opposisjon i det tyske demokratiet.