Hvor ligger Palestina, spør Sigurd Gundersen i Fædrelandsvennen 13. desember. Gundersen mener at Palestina ikke ligger noe sted, for det finnes angivelig ikke. Slik ønsker han både å argumentere bort palestinerne og dermed bagatellisere deres konflikt med Israel.
Men der tar han feil. Palestina og palestinere finnes.
Selve navnet Palestina er meget gammelt. Det stammer fra gresk palaistine, som igjen har det fra arameisk pelishtain. Navnet ble brukt allerede av den greske historikeren Herodoth, som levde på 400-tallet f. Kr. Senere ble navnet brukt som en noe upresis geografisk betegnelse for omtrent det som i dag svarer til Israel, Vestbredden, Jordan, Syria og Libanon, selv om Syria og Libanon (Fønikia) oftest ikke var medregnet. I nyere historie, før opprettelsen av staten Israel, var Palestina navnet på det britisk mandatområdet (1920-1948) som dekket dagens Israel, Vestbredden og Jordan.
Navnet Palestina går tilbake til de gamle filisterne, så det skal bety noe i retning av filistrenes land. Det betyr slett ikke at palestinerne er filistere, som noen har forsøkt å argumentere for. Dette hevdes av israeleren Ramon Bennett i boken Filisterne, Myten om det palestinske folk (Hermon Forlag, 1996). Det er rent tøv. Filisterne var en folkegruppe som for over 3000 år siden fra øyene i Egeerhavet innvandret den sørlige del av den østlige kysten av Middelhavet (Levanten), området fra dagens Gaza og nordover. Filisterne var i sin tid en fryktet fiende av de gamle israelitter. De beseiret kong Saul, israelittenes første konge, men ble beseiret av kong David, hans etterfølger.
Etniske folkegrupper oppstår og forsvinner, noe historien har oppvist en mengde eksempler på. Dette er et viktig poeng her. Mange folkegrupper har en meget lang historie, ikke minst det jødiske folk, mens filisternes historie ble relativt kort. Etter noen hundre år ble de assimilert med lokalbefolkningen, og på keiser Hadrians tid (76-138 e. Kr.), han brukte også navnet Palestina, var de for lengst borte som egen folkegruppe.
Hva så med palestinere, eksisterer de i dag som egen etnisk gruppe? Det er et definisjonsspørsmål. Å definere etnisitet og etniske folkegrupper er ikke uten videre enkelt. Spørsmålet er forbundet med hva som gjør at etniske grupper oppstår. Folkegrupper oppstår ikke over natten, og det er slett ikke noe man oppretter ved politiske beslutninger. Folkegrupper skapes og forsvinner på grunn av historiens gang. At de oppstår betyr selvfølgelig ikke at det oppstår en ny type mennesker, og at de forsvinner betyr ikke nødvendigvis at de dør ut, men like gjerne at de assimileres med andre folkegrupper. Noen grunnleggende forutsetninger må foreligge for at man kan tale om etnisk folkegruppe, slik som språk, historie, kultur, geografi, gjerne også spesielle identifikasjonsfigurer (gjerne kalt eponymiske figurer), osv. Genetisk identitet er av mindre betydning.
Den meget kjente og anerkjente amerikanske journalisten og forfatteren Thomas L Friedmann, som i mange år var journalist for The New York Times i Beirut og deretter i Jerusalem, og selv er av romansk-jødisk opphav, drøfter i boken From Beirut to Jerusalem (utgitt i en rekke opplag på 1980— og 90-tallet) blant annet denne problematikken, knyttet opp til Palestina-spørsmålet. Skal man forstå den aktuelle Midtøsten-problematikken er denne boken et must.
Friedman hevder at selv om palestinere ikke opprinnelig har vært en egen etnisk gruppe, så er de i ferd med å utvikle seg til å bli det, fordi konflikten med Israel har lagt til rette for det, særlig etter 6-dagerskrigen i 1967. Dette til tross for at de ikke har noe eget språk; de er arabere og snakker arabisk, eventuelt har de sin egen palestinske variant av dette – det finnes mange lokale og nasjonale varianter av Koranens arabiske normspråk. Men i og med at staten Israel ble opprettet i Palestina i 1948 har de fått en felles og meget dramatisk historie. Særlig ble konsekvensene av 6-dagerskrigen av betydning for dannelsen av en palestinsk enhetsforståelse. Denne historie har gitt dem en felles skjebne som knytter dem sammen.
Deres fremste identifikasjonsfigur er Yassir Arafat, en karismatisk, korrupt og notorisk upålitelig egypter, som egentlig aldri utrettet så mye konkret, men som hadde en legendarisk politisk overlevelsesevne, en person palestinerne elsker, til tross for hans mange politiske nederlag. Han bidro nemlig mer enn noen annen enkeltperson til å skape en palestinsk identitet; det var trolig det viktigste han oppnådde – og det var i seg selv slett ikke lite.
Når egen kultur konfronteres med andres kultur, skaper dette gjerne ny forståelse for egen kultur. Palestinerne har fått den jødiskisraelske kultur rett innpå seg, noe som nødvendigvis har skapt sterk bevissthet om en egen palestinske kultur. At de identifiserer seg med et geografisk område, Palestina, skulle ikke være nødvendig å argumentere for. At det blant palestinerne finnes mange med annen arabisk bakgrunn, f.eks. at Yassir Arafat var egypter, svekker ikke den palestinske identitetsbevissthet. Norge er f.eks. ikke mindre norsk fordi det alltid har vært mange med ikke-norsk bakgrunn her.
Å forsøke å argumentere bort Palestina og palestinere på den måten som Sigurd Gundersen gjør er å gå i blinde, en strutsepolitikk som ikke bidrar til noe annet enn å røyklegge hele situasjonen, noe ingen er tjent med, verken Israel, palestinerne eller verdenssamfunnet. Vi må anerkjenne Israels rett til å eksistere med internasjonalt anerkjente og sikre grenser og rett til å forsvare seg, og samtidig og på lik linje innrømme palestinerne den samme rett, lik alle andre nasjoner i denne verden.