«Ny kurs for sykehusene nå!»

Dette er tittelen på en interessant kronikk i Aftenposten 19.10.08 som Kolbjørn Forfang og Jak Jervell, pensjonerte overleger ved Rikshospitalet, har skrevet. Her kommenteres en del av de positive resultatene norsk helsevesen har oppnådd med økt levealder for befolkningen, lav barnedødelighet, redusert dødelighet av hjerteinfarkt. Dette er bare noen eksempler som sammen med en rekke andre forhold har gitt en bedre folkehelse, men samtidig en formidabel kostnadsøkning i helsetjenesten.

Kronikken påpeker mye som det er lett å erklære seg enig i som uklar styring av sykehustjenesten, dyr økonomisering og andre problemer i finansieringen, manglende fagkompetanse og feil bruk av kompetanse, mangel på kvalitetsmål. Kronikkens konklusjon er at den overordnede styringen i helsetjenesten bør legges i et eget direktorat, slik at sentrale helsepolitiske vedtak ikke behøver omveien om regionale helseforetak, og slik at all tvil om helseministeren som direkte ansvarlig blir borte.

Meget bemerkelsesverdig er at de to overlegene ikke berører med et ord den heteste diskusjonen som nå pågår om norsk helsevesen. Dette dreier seg om strukturen i norsk sykehusvesen og den kolossale overopphopning av sykehus, helsepersonell og andre helsetjenesteressurser i hovedstadsområdet. Dette har rimeligvis sammenheng med at de to pensjonerte overlegene har det aller meste av sin yrkesutøvelse ved Rikshospitalet og knapt har hatt nesen nord for Sinsenkrysset. Paradokset blir enda større ved at det i samme avis på samme dato er en artikkel om hvordan to guruer og lobbyister skal sørge for at det blir bygget et nytt krefthospital i hovedstaden.

Arthur Buchardt anfører at får han ut på Dagsrevyen at flere kreftpasienter er døde i sammenheng med sviktende kreftbehandling, skal denne saken bli ganske enkel å gjennomføre. En Ap-representant på Stortinget fra Oslo sier seg enig i deler av saken, mens Frp-representanten som leder sosialkomiteen på Stortinget ikke ser noen grunn til å vente med denne saken. Helseministeren vil imidlertid avvente Helse Sør-Østs behandling av hovedstadsprosessen. Disse to «småkongene» og de to lobbyistene er gode eksempler på hvilke motkrefter adm.dir. Bente Mikkelsen og styret i Helse Sør-Øst RHF står overfor i hovedstadsprosessen.

Det er hevet over tvil at inntektsfordelingen i en årrekke har vært meget skjev mellom sykehusene i helseregionene – og ganske spesielt i Helse Sør-Øst i sammenheng med sykehusstrukturen i hovedstaden. Her kan man i høy grad snakke om manglende politisk styring, og det er meget prisverdig at adm.dir. Bente Mikkelsen og styret i Helse Sør-Øst RHF dette året har lagt ned et betydelig arbeid med å utforme en ny inntektsmodell som er kriteriebasert. Når det viser seg at saken er så komplisert at den ikke kan iverksettes for budsjettet 2009, kan nok det ha flere årsaker, men det er nærliggende å anta at det har sammenheng med kompleksiteten i saken og ikke minst med problemene i omstillingsprogrammet og hovedstadprosessen.

Diskusjonene i hovedstadsprosessen har i stor grad hatt preg av revirtenkning og at hovedsaken er å beholde de posisjoner som er oppnådd. Selv faglige vurderinger synes å komme på avveie når Legeforeningen kommer til at opphør av den akuttkirurgiske virksomheten ved Aker universitetssykehus vil ha alvorlige konsekvenser for andre funksjoner ved sykehuset – selv om Lovisenberg sykehus har hatt denne modellen i 16 år. Det vil være nødvendig å redusere antallet akuttmedisinske enheter i hovedstaden, og manglende arbeidsdeling og dublering av en rekke tjenestetilbud bør opphøre. Det gjenstår å se om det blir noe av, siden så sterke motkrefter som er i sving.

Adm.dir. Jan Roger Olsen har prisverdig nok påpekt i lang tid at Sørlandet sykehus HF kommer dårlig ut i inntektsfordelingen mellom sykehusene i Helse Sør-Øst RHF. Hvorvidt det vil lykkes å rette opp noe av disse skjevhetene vil være avhengig av hvilken faglig og politisk støtte Bente Mikkelsen og styret i Helse Sør-Øst RHF får for å stå imot de meget sterke motkreftene mot de organisatoriske grepene som er tatt. Å yte denne støtten vil være langt viktigere enn å opprette et nytt helsetjenestedirektorat – og dette skulle selvsagt i tilfelle være lokalisert i «småkongenes» rike i hovedstaden.

På enkelte områder er Sørlandet sykehus Kristiansand HF langt fremme organisatorisk. Sykehuset har blant de korteste liggetidene for pasienter og har nesten ikke korridorpasienter på tross av betydelige sengetallsreduksjoner de senere årene. Dette har ikke minst sammenheng med organisatoriske forhold ved Medisinsk avdeling og Akuttmottak med styrking av legetjenesten her. Mens mange sykehus har store problemer med korridorpasienter, er det et lite problem ved dette sykehuset, og andre sykehus har kanskje noe å lære her. Det må understrekes at dette også har sammenheng med at Kristiansand og omliggende kommuner har rimelig gode mottaksordninger for utskrivningsklare pasienter.

På andre områder har sykehuset åpenbart organisatoriske problemer, og det gjelder spesielt Røntgenavdelingen som holdes i gang ved hjelp av engasjement av kostbare utenlandske legespesialister. Dette har igjen sammenheng med hovedstadsprosessen ved at antallet legespesialister i hovedstaden er meget høyt, mens andre sykehus har meget store rekrutteringsproblemer.

Sørlandet sykehus HF og kommunene på Agder har opprettet en felles arena for samarbeid, Overordnet strategisk samarbeidsutvalg (OSS). Som Aps varamann i helse— og sosialutvalget i Kristiansand, har jeg merket meg at helse- og sosialdirektør Lars Dahlen har satt samhandling med sykehuset høyt på prioritetslisten, det gjelder bl.a. organisatoriske forhold ved Legevakten og legetjenesten ved sykehjemmene. Dette er godt i tråd med den nye helseministerens initiativ, og for sykehuset er det kanskje mer å hente her enn at millionene skal trille inn som følge av hovedstadsprosessen.