Saken har skapt intens debatt. Og flere folkevalgte har endret syn underveis. Fra å flagge et bastant nei til utbygging, går de nå inn for omfattende inngrep. Vi mener disse politikerne sitter med et stort forklaringsproblem før behandlingen i bystyret denne uken. For den skisserte utviklingen av området står i grell kontrast til gjeldende planer, og argumentene de har gitt for å endre standpunkt, er ikke overbevisende.

I juni 1998 vedtok bystyret Murbyplanen. Den gjelder for kvartalene som ble oppført i mur etter bybrannen i 1892. I avsnittet «Spesialområder for bevaring» står det at formålet med planen er «å bevare den arkitektonisk kulturhistorisk verdifulle bebyggelsen, samt sikre en gradvis fornyelse og rehabilitering av bebyggelsen, slik at områdets særpreg og helhetlige miljø bevares og videreutvikles».

Noen områder omtales spesielt, blant dem kvartal 54 med Kasernen. Det heter at «i områder for offentlig formål (og bevaringsverdig bebyggelse) er det tillatt å bebygge inntil 80 prosent av netto tomteareal (BYA). Unntatt fra dette er offentlige områder i kvartal 45 (Norges Bank) og 54 (Kongensgate 76, DKSV): Disse eiendommene anses som ferdig utbygget og opparbeidede». Kongensgate 76 er Kasernens adresse.

I et leserinnlegg i Fædrelandsvennen i fjor høst skriver Gunnar Stavrum, kommunens plan— og bygningssjef: «Kommuneplan, Kommunedelplan for Kvadraturen og Murbyplanen er selvsagte målestokker for våre vurderinger for eksempel når det gjelder Kasernen. Det er vårt ansvar å bidra til løsninger som samsvarer med politiske vedtak, og som sikrer at verdivalg som ligger i vedtatte planer, blir ivaretatt.»

I lys av gjeldende planer er det grunn til å spørre hvordan byutviklingsstyrets flertall kunne godkjenne Kaserne-eiernes utbyggingsplaner. For her ser politikerne glatt bort fra regulerings- og bevaringsbestemmelsene for området. Det har vært anført som argument at alternativet til utbygging er at investorene kan la Kasernen forfalle. Slikt forfall kan stoppes med loven i hånd, og det er galt av politikerne om de lar seg presse på et slikt grunnlag til å vedta en utbygging som er i strid med reglene de selv har vedtatt.