Igjen har regjeringen ved kirkeministeren utnevnt en biskop mot det kirkelige votum. Denne gangen var det ikke engang noen dissens i kirkens instanser. Den ønsket Aano. I regjeringen opponerte Meltveit Kleppa pliktskyldigst, for det var nesten ikke mulig å komme hjem til valgdistriktet uten å ha gjort det. Men det var ikke alvorlig ment likevel, ikke engang verdt en formell dissens.
Som et av mine barn pleide å si om søndagsmessen som argument for å slippe å gå: «Jeg har hørt det før». Ja, vi har alle hørt det før, mange ganger. Regjeringen gir blaffen i det såkalte kirkelige votum, og det er helt logisk. Alle retoriske øvelser om å ta hensyn til kirkens autonomi er bare knebøyninger, en lett øvelse. Giske som kirkeminister er mye mer brutal i sin direkthet om dette enn andre fra Arbeiderpartiregjeringer. Han later ikke som, men serverer den sedvanlige frasen «etter enhelhetsvurdering». «Helhetsvurdering» på norsk politisk språk er maktens språk: det betyr at «vi har makten og vi har ikke engang tenkt å gi deg en begrunnelse for våre valg».
I pressen har denne siste bispeutnevnelsen blitt møtt med liten interesse. Det er jo déjà vu all over again, som en amerikaner sa. Det hadde vært oppsiktsvekkende om regjeringen hadde fulgt kirkens votum, for den essensielle politiske korrekthet, særlig mht. homosyn, måtte sikres. Slik forandres bispekollegiet i de norske statskirke og derved institusjonens formelle autoritet. Arbeiderpartiet kan applaudere over sin suksess. Kristendommen vinnes for politikken: kirken blir til sist det lydige og sterkt legitimerende redskap for denne. For hvem skal folket vende seg til for å få det endelig svar på hva kristendommen lærer, hvis ikke til sine biskoper?
Hvorfor finner folk seg i at norske regjeringer overstyrer kirken? Folk i denne sammenheng er jo menigheten i den samme kirken, altså den fåreflokken som hyrden, representert ved biskopene, skal lede. I kristendommen er jo lignelsen om hyrden og fårene en av de vakreste – hyrden kjenner sine får, og de kjenner ham, og hyrden legger ned sitt liv for fårene fordi han elsker dem. Relasjonen mellom denne type leder og hans flokk er totalt annerledes enn i en politisk relasjon hvor makt og interesser rår. I en slik relasjonen skal ikke fårene stole på sin hyrde, men analysere hans gjerninger innenfor maktens og interessens parametre. Når vi ser på den menighet som utgjøres av medlemmene i den norske statskirke og den passive og indifferente reaksjon som kommer på regjeringens overstyring av kirken, må vi konstatere at dette i sannhet er en fårete flokk fremfor for en flokk med får.
Fårete er den fordi reaksjonen er så tannløs, som leilendinger står man der med lua i hånda mens storkaren rir forbi. Han vet at det dette er risikofritt spill. De norske kristne er altfor snille og tamme til å kreve noe som har en politisk kostnad. De finner seg i alt, stort sett, og har erfart hvordan det går når man opponerer: man får motstand og urettferdig behandling i pressen, som er på maktens side i denne saken. Men er det ikke en grense for hva man finner seg i? Hvis ikke, må forklaringen være at kirken egentlig ikke betyr mye når det kommer til stykket.
Og fårete er den fordi man er så til de grader naiv om hvordan makten ter seg og virker. «They will peel you like an onion», sier en herværende NATO-ambassadør i privat kontekst om hvordan russerne vil te seg overfor Norge i nord. De vil bruke en langsom salamitaktikk ved å praktisere den politikk de ønsker å innføre, og nøkkelen heter små skritt. Politisk endring oppnås normalt gjennom gradvis endring slik at ingen egentlig merker at noe skjer, i alle fall merker man det ikke nok til å mobilisere alle krefter mot endringen. I stedet bygges den nye politikken med sten på sten, litt motstand hver gang, men etter hvert opphører motstanden, og tyngdepunktet skifter logisk sett også: i bispekollegiet er det nå så mange med for eksempel «homoliberalt» standpunkt at de få som ikke har det, plutselig har et forklaringsproblem. Det som har skjedd er at legitimeringen er fullbrakt, for å bruke et bibelsk ord. Det ironiske med dette er at fordi legitimeringen da ikke er direkte politisk, men formelt sett teologisk siden den kommer fra kirken selv, blir den desto vektigere.
Jeg interesserer meg ikke for hvem som er biskoper i Den norske kirke. Jeg er ikke medlem av den og kjenner ingen av de to kandidatene som var i spillet denne gangen. Men jeg interesserer meg for en ting, og det er at makten i et demokrati skal være underlagt «checks and balances», dvs. at den politiske sfære skal være atskilt fra den dømmende makts sfære, fra privatsfæren og fra samfunnets sivile sfære. Det er et fantastisk politisk redskap man har når en statskirke kan manipulere gjennom å bestemme hvem dens fremste teologer skal være – helt analogt til om man utnevnte landets høyesterettsdommere på grunnlag av politiske hensyn.
Det er ikke bare fordi det er farlig og totalitært at staten hersker gjennom politisering av f. eks kirkene, men også fordi religion er noe annet –substansielt og fundamentalt sett – enn politikk. Mens politikken handler om makt, interesser og rettferdighet i et samfunn, handler den kristne religion om livets eksistensielle spørsmål: finnes det en Gud? Finnes det en rettferdighet i evighetens synsvinkel, ett evig liv i evig kjærlighet? Disse svimlende, ufattelige spørsmålene er det religionen pretenderer å svare på, og disse har politikken ingen rett til å dominere. Det er derfor så trist å konstatere at religionens sfære, som gjelder de ytterste, eksistensielle spørsmål som de fleste mennesker søker svar på, i dag voldtas av politikkens primat i den norske kirke. Men det er helt logisk at dette skjer, gitt sosialismens syn på religion som menneskeskapt «opium for folket».
Kun motmakt kan balansere makt. Det krever noe annet enn en fårete flokk. Og av og til må man rope ulv.
Hvis ikke, kan man bli spist, spesielt hvis man er et får.