Den rødgrønne regjeringen har grepet direkte inn i utviklingen av småsamfunn og bevilget penger til over 40 tiltak i en egen småsamfunnssatsing. Spennvidden er stor, for eksempel fra å kartlegge ønsker og behov hos hyttefolk i Tinn og Vinje, å understøtte Cittaslow-satsingen i Sokndal og Eidskog, samt å bidra til videreutviklingen av et Ungdommens kompetansehus i Nedre Setesdal.

Kommunal— og regionaldepartementet (KRD) slapp i vår stortingsmeldingen «Lokal vekstkraft og framtidstru». Den overordnede målsettingen i distriktspolitikken om at kvinner og menn, gamle og unge, skal ha reell mulighet til å bo og leve i alle deler av Norge videreføres.

Samtidig viser flyttestatistikk og studier av bosetting at sentraliseringen fortsetter. Studerende ungdom drar til de større byene. Den fødende gruppen – personer mellom 20 og 40 år – er overrepresentert i byene og får flere barn enn befolkningen i distriktene. Vesentlige deler av innvandrerne bosetter seg også i urbane strøk. Dette fører til at innbyggertallet i byene stiger, mens innbyggertallet i distriktene i beste fall er stabile. I tillegg oppstår det i mange distriktssamfunn uheldige skjevheter i kjønns- og generasjonsbalansen.

Ordførere i distriktskommuner klør seg i hodet, sover dårlig om natta, og undres på hva som skal til for å møte motgangen. Rammebetingelsene for befolkningens valg av bosted er sammensatte: utdanningstilbud, en variert næringsstruktur, mangfoldige fritidstilbud, følelsen av å bo på et fint og attraktivt sted, og ikke minst at sosiale faktorer som toleranse, aksept og tilhørighet er til stede. Politikk på mange samfunnsfelt og i mange departementer legger føringer for denne «brede» distriktspolitikken.

Forvalterne av den såkalte «smale» distriktspolitikken, KRD, har gjennomført flere målrettede programmer for å styrke bosetting og næringsutvikling i distriktene. Mens Åslaug Haga satt ved roret ble småsamfunnssatsingen iverksatt i 2006, og Magnhild Meltveit Kleppa bringer stafettpinnen videre. Satsingen skal gi støtte til de mest utsatte deler av norske distrikter – småsamfunn – definert som lokalsamfunn med vedvarende befolkningsnedgang, svak næringsstruktur og med lange avstander til regionale sentra. I de tre første årene er det bevilget i overkant av 100 millioner kroner til satsingen. Dette er fordelt på over 40 tiltak/piloter over hele landet.

Formålet med satsingen er å gjøre en innsats overfor de mest utsatte kommuner og lokalsamfunn. Utvikling av gode tjenester og velferdstilbud, attraktive lokalsamfunn, og tilrettelegging for næringsutvikling er i fokus. KRD har etter anbefalinger fra fylkeskommunene plukket ut hvilke småsamfunnsprosjekter som skal få penger. KRD har i tillegg engasjert Norsk senter for bygdeforskning til å følge satsingen og bidra til at man kan lære også underveis.

Utviklings- og omstillingsarbeid må i de fleste tilfeller favne bredt, og dette vil i mange tilfeller være ressurskrevende for prosjektledere i en innledende fase av prosjektet. Videre vil piloter i varierende grad «treffe» de problemstillingene som lokalt oppfattes som relevante, og man må samtidig foreskrive de riktige botemidler på utfordringer lokalt. Bommer man på et eller begge disse forholdene, vil det utfordre pilotens legitimitet.

«Alle» kommuner søker å bli mer attraktiv for bosetting og næringsliv. En småsamfunnspilot vil derfor kunne drukne i mylderet av profileringskampanjer. Prosjektlederne i pilotene opplever derfor ofte at synliggjøring er essensielt for videre fremdrift i prosjektet. I lokale prosjekter vil det være betydelige utfordringer knyttet til forankringen av prosjektet. Uten forankring i omgivelsene står de i fare for å bli en døgnflue med lite effekt ut over de få som har vært delaktige. Ordførere og rådmenn må involvere seg og ikke bli passive tilskuere.

Forpliktelse er derfor et ord som går igjen i våre samtaler med mange aktører tilknyttet de lokale pilotene. Det er lett for en politiker, kommunal enhetsleder, et grendelag eller en hjørnesteinsbedrift å stille seg bak en god idé til utvikling i et småsamfunn, og oppslutningen om en søknad til kommune/fylke og KRD kan være stor. Disse har blitt direkte involvert i søknadsarbeidet og føler at de har «sett lyset». Da vil det ofte være en stor utfordring å spre det glade budskapet til mer perifere aktører som ikke har vært en integrert del av utformingen av tiltaket, men som samtidig er nødvendige medspillere for pilotens måloppnåelse og suksess. Mislykkes man med dette innledende «misjonsarbeidet», er faren stor for at pilotprosjektet blir et avgrenset prosjekt for noen få – ofte med et elitepreg. Lokale prosjektledere skal selvfølgelig dra lasset, men er avhengige av de sentrale aktørene i nettverket rundt piloten for å få gjennomslag for sitt arbeid.

KRDs satsing på småsamfunn er offensiv og har gode intensjoner, og det er mange lokale prosjektmakere og ildsjeler som står på for å oppnå mest mulig for sitt småsamfunn gjennom et tidsavgrenset pilotprosjekt. Det er likevel en fare for at man blir så velmenende at man overser tidligere erfaringer, eksisterende kompetanse og glemmer å stille krav både til kompetanse, organisering og resultater. Dette er alle faktorer som kan bidra til suksess, noe det er altfor tidlig å kunne fastslå i hvilken grad småsamfunnsprosjektene er. KRD har gjennom småsamfunnssatsingen bidratt til å legge et grunnlag.

I den nye stortingsmeldingen uttrykker regjeringen at kommunen skal inn i lederrollen i lokal samfunnsutvikling. De tre K-ene skal styrkes: mer kunnskap, bedre kompetanse og større kapasitet. Dette krever oppfølging og konkretisering. Utfordringen blir å få både nasjonale myndigheter og fylkeskommunene til å gi lokalsamfunnene kraft i de tre K-ene. Et offensivt tiltak ville vært for eksempel å tilføre de 100 kommunene med svakest folketallsutvikling en fireårig prosjektstilling i lokalt utviklingsarbeid. Slike 3K-stillinger kan være en slik etterlengtet kraft.