Første gang var bare helt nydelig, slik første ganger ofte er. Jeg var beruset og lammet. Jeg hadde vanskelig med å forstå rekkevidden av det de hadde gjort for meg. Jeg tuslet bare lykkelig og taust etter dem, mens jeg grådig trakk inn lukten av frisk luft og grønnsåpe.
Hun gikk med små, lette skritt foran meg og pekte stolt på det de hadde gjort. Mannen hennes tuslet stille med bøyd rygg bak oss. De hadde like tøfler på. De var litt slitt, men lignet slike man gjerne får de få gangene man bor på et veldig dyrt og fancy hotell.
– Det var ganske skittent i brødbommen din, sa hun og så litt undrende på meg. – Du har kanskje aldri vasket der, spurte hun så. Vasket brødbommen? Jeg tror ikke jeg noen gang har forholdt meg til at jeg har en brødbom engang. Kan ikke huske å ha verken ønsket meg en eller kjøpt en. Og jeg hadde til da i alle fall aldri reflektert over at det var noe man burde vaske.
Jeg åpnet lokket, spent, som om jeg åpnet en julegave jeg hadde kjekket på i dagevis. Brødbommen skinte og strålte i sollyset, og hun hadde til og med brettet ut en serviett og lagt i bunnen. Ikke en smule var å spore. Det var vakkert. Nesten rørende.
Vi gikk videre i stillhet. Hun grep hånden min og lot den stryke over kanten på bokhylla – Du kan bare kjenne overalt. Her finner du ikke støv. Aldri etter oss.
Hun sa det siste med hevet pekefinger. Jeg følte og strøk, og kjente bare rene, støvfrie flater. Badet så ut som det aldri hadde vært brukt, og dorullen hadde en slik liten brett på siste flak, som du finner på de samme hotellene og som forteller deg at du er i gode hender.
Jeg trakk sedlene opp av lommeboka og betalte med en blanding av fryd og skam. Rusen hadde sluppet litt taket, og jeg begynte å føle et sterkt behov for å hjelpe dem med noe, for å gjøre det samme for dem som de nettopp hadde gjort for meg. Kanskje jeg kunne hjelpe dem å vaske deres hus?
Men jeg skulle ikke det. Jeg skulle bare betale. Det var så lett, og jeg hadde fått vaskehjelp for første gang i mitt liv. To, til og med. Annenhver uke skulle de komme til meg og rydde i mitt rot og vaske bort mitt søl. De skulle gjøre min hverdag enklere, og til gjengjeld fikk de altså penger. Svarte penger.
Dette gikk sin gang i noen måneder, og jeg ble i økende grad gjort oppmerksom fra flere kanter at det dette var særdeles politisk ukorrekt (selv om dette var en god stund før jeg faktisk ble politiker, og ga samfunnet lov til å mene noe om meg og min handlinger) og at jeg (også du da, Karen) var med på å undergrave den velferdsstaten som jeg snakket så hjertelig og varmt om ved de fleste anledninger.
I dagene mellom hver nedvask, ble jeg ofte overbevist om at jeg selvsagt måtte slutte med dette tullet. Dessuten kunne jeg vel klare å vaske selv? Men da dagen kom, og de ubemerket låste seg inn og vasket bort både støv og stress, ble jeg satt tilbake til null-(moral)-punktet. Dette fungerte bare for godt.
En strålende morgen hadde jeg likevel bestemt meg, fordi, trodde jeg, jeg hadde funnet en genial løsning. Jeg ville betale det det kostet dem ekstra å skatte, slik at de kunne fortsette, men med rettigheter og slik at jeg kunne likevel nyte godt at deres omsorg. Ja da, det ville koste meg litt mer, men som sagt før – har du råd så har du råd.
Jeg satte meg på trappa og ventet på dem. De kom på slaget og pakket ut tøfler og annet utstyr fra bilen og så mot meg med et vennlig nikk. Jeg småløp dem i møte. Jeg gledet meg som man gleder seg til å gi bort en fin gave, og jeg følte meg så ærlig og så solidarisk. Hadde alle bare gjort som meg, tenkte jeg med et selvtilfreds smil om munnen.
Jeg hilste blidt og fortalte om min plan. De stoppet opp og så på meg med undring, som om jeg nettopp hadde bedt dem om noe fullstendig latterlig. En tur på golfbanen, for eksempel. De himlet nesten ubemerkelig med øynene til hverandre, før hun sa med alvorlig stemme; – Jeg tror ikke det, Karen. Det der er ikke noe for oss. – Jammen, stammet jeg fram – og forsøkte meg på alle mulige forklaringer, selvsagt med vekt på at det ikke ville koste dem noe. Men argumentene falt på silketøfler, og jeg måtte gi opp. Hun la hånden sin på skulderen min og med moderlig stemme sa hun; – Du må ha oss unnskyldt nå. Vi har en jobb å gjøre.
Jeg ble stående igjen med en blanding av maktesløshet og skuffelse, mens jeg så den bøyde ryggen til mannen hennes forsvinne inn i huset mitt.
Det endte med at jeg måtte si dem opp. Skjønt, man sier vel egentlig ikke opp folk som jobber svart. De har jo verken oppsigelsestid eller klagerett. Jeg lot dem gå, og sendte blomster. Blomster betaler ikke regningene, men hva kunne jeg gjøre? Jeg hadde jo min moral og samfunnsplikt å ta vare på. Siden har jeg ikke hørt noe fra dem, og jeg lurer ofte på hvordan de har det.
Så nå vasker jeg selv, eller det vil si, jeg bytter tjenester med min mann slik at han stort sett tar husvasken. Jeg har forsøkt i ganske lang tid å finne noen som kan vaske huset mitt hvitt. Det er veldig vanskelig. Firmaer tar sjelden slike jobber, for de er for små, og jeg har til gode å finne et enkeltmannsforetak som vasker hus. Kanskje har jeg ikke lett godt nok.
I mellomtiden har jeg også blitt politiker og lært at det hvert år forsvinner mellom 50 og 100 milliarder kroner ut av samfunnsøkonomien som en direkte følge av svart arbeid og økonomi. Og helt uten å moralisere (for såpass selvinnsikt har jeg) så er dette penger som kunne ha vært brukt til samfunnets beste. Barnehageplasser. Sykehussenger. Veibygging. Utdanning. Faktum er at midlene kunne ha rettet opp en god del av de skjevhetene folk flest er opptatt av å gjøre noe med.
I tillegg stjeler den svarte økonomien grunnlaget for en rettferdig konkurranse. Og nesten viktigst, den stjeler arbeidstakeres rettigheter og fremtidsutsikter. Likevel sier nesten 50 % av oss at det er ok med svart arbeid. Det er jo bare litt vasking, eller litt maling, eller litt graving. Ikke så mye, bare litt.
En god kollega av meg sa til meg en gang at forskjellen høyresiden og venstresiden i politikken er at begge sider kjøper svart arbeid, men bare venstresiden gjør det med dårlig samvittighet. Jeg vet det jeg trenger å vite nå, og gjør ikke det igjen. Men kreative løsninger på denne utfordringen, er vi nok alle enige om at vi trenger.