Mange mente det var Gro-takter over Solberg og at hun hadde kvaliteter som kunne gjøre henne til den nye landsmoderen.
I motsetning til Petersen var Solberg en leder som var ønsket av hele partiet. Hun var stjernen i Bondevik II-regjeringen, og Høyre-folk trodde på en kraftig Erna-effekt da hun avløste fargeløse Petersen som leder. Da han startet sin gjerning på begynnelsen av 1990-tallet, trakk de fleste på skuldrene og var fornøyd med at noen i det hele tatt ville påta seg vervet.
Det er lenge siden jubelen fra 2004 stilnet. Allerede under stortingsvalget i 2005 kom den første store nedturen. Høyre noterte historisk bunnivå med 14,1 prosent oppslutning og ble detronisert av Frp som største borgerlige parti. Siden har Høyre levd i skyggen av Frp, og Solberg har slitt med å profilere partiet. Enda verre ble det å markere seg på den politiske arenaen etter at Arbeiderpartiet utpekte Frp som hovedfienden.
Høyre slikket sårene etter valgfiaskoen under landsmøtet i 2006. Forholdet til Frp var ikke tema, men det ble avklart at Erna Solberg skulle bidra til å stable på beina et bredt borgerlig samarbeid som inkluderer Frp før valget i 2009. Oppdraget er ikke fullført. Solberg har ikke klart å overtale KrF og Venstre til å medvirke i en regjering hvor Frp også deltar.
Etrer det historisk dårlige valget i 2005 nedsatte partiets sentralstyre et utvalg som skulle finne ut av årsaken. Konklusjonene var drepende for ledelsen. Tillitsvalgte mente Høyre fremsto som humørløst, kaldt, kjedelig og tregt – og uten en klar ideologi. Noe Solberg som partileder måtte bære hovedansvaret for.
De skyhøye forventningene som ble stilt til Solberg på landsmøtet for snart fem år siden har hun på ingen måte innfridd. Høyre mangler helt den folkelige appellen Frp har. Under Solberg har ikke partiet klart å komme på talefot med de store massene. Valget til høsten blir trolig Solbergs siste sjanse. Klarer hun ikke å snu motgangen for partiet, vil hun etter alt å dømme måtte gå av som partileder på landsmøtet våren 2010.