Nå nærmer det seg 17. mai. Hva ville vel 17. mai vært uten korps?

Jo, deg ville rett og slett vært stusselig. Det at det er mye dugnad i korps er en av mange myter. Jeg mener personlig at andre aktiviteter jeg har vært med på, har mye mer dugnad enn det vi har i Grim skolemusikkorps. Når min storebror skulle på utenlandstur med fotballaget sitt, måtte mamma være med på mange fler og mye mer dugnad enn vi må når vi drar på tur. Og egenandelen var den samme.

På forskjellige idrettslag er man delt inn i aldersgrupper. Men på korps så er man alle sammen. Og det er ingen konkurranse om posisjoner eller om det å være best. Vi er alle avhengig av hverandre, og det er ingen som blir sittende på reservebenken. Man er alle en stor gjeng.

Det føles alltid trygt i korps, ingen ler vis du gjør noe feil. Og ikke minst er det alltid noen foreldre der som du etter hvert blir godt kjent med. Og så er det alltid mye latter og godt humør.

For oss som går i korps er det frustrerende når foreldre påvirker barna sine til å ikke begynne i korps. Det har også vært opp til flere tilfeller hvor foreldre har nektet sine barn å begynne i korps. Alle musikanter har et helt utrolig samhold, og til og med de voksne har det helt topp sammen. I korps får man mange nye vennskap som varer livet ut, og ikke minst alle korpsturene i innlandet og utlandet.