Ikeas planer

Vi har forståelse for at Ikea ønsker å få gjort noe med steinørkenen som har omgitt møbelvarehuset siden dørene åpnet for snart fem år siden. Det er velkjent og velprøvd Ikea-policy å etablere seg i tett naboskap med annen handelsvirksomhet. Konsernledelsen som ga sitt «go» til bygging i Sørlandsparken Øst den gang, hadde nok klare forventninger om liv og røre tett ved. Men slik ble det ikke.

Når det er sagt, vil vi advare mot Ikeas egne planer om et nytt handelssenter med 40-50 butikker. Om man kaller det «outlets» eller ikke; det dreier seg i bunn og grunn om detaljhandel, ventelig innen bransjer som klær, sko og sportsutstyr. Og selv om senteret i sum er tenkt å omfatte 10.000 kvadratmeter, vil hver enkelt butikk være langt, langt mindre enn de 3000 kvadratmeterne som er minimum størrelse i gjeldende planverk. Et planverk som har som overbygning at Sørlandsparken er et avlastningssenter for Kvadraturen. Utenom Sørlandssenteret skal Sørlandsparken romme plasskrevende varegrupper som eksempelvis biler, møbler og byggevarer. Klær og sko i Sørlandsparken Øst bryter med planverkets utmerkede intensjoner.

Men fremfor alt viser den begynnende diskusjonen rundt Ikeas planer at behovet for en kommunereform er overmodent. Og, vil vi legge til, for en fylkesreform. For her kan man beskue et sammensurium av en beslutningsprosess hvor to kommuner og minst én fylkeskommune opptrer med forskjellige meninger og mål i en sak som angår indrefileten i den stadig mer sammenvevde Agderbyen. Vi snakker om et stort næringsområde i umiddelbar nærhet til en topp moderne E 18 og det regionale, økonomiske tyngdepunktet i den opprinnelige Sørlandsparken. Et område det er lagt ned betydelige summer i å klargjøre, og som byr på stort potensial for arbeidsplasser og verdiskaping. Prosessen rundt hva det skal innrettes mot i fremtiden, fortjener en bedre skjebne enn å bli sendt fram og tilbake mellom rivaliserende nabokommuner og en fylkeskommune som ikke helt synes å vite hva den vil.