Når man leser artikler som den Harvard-professor Alan M. Dershowitz' publiserte i Wall Street Journal 30. mars, blir man skamfull over å være norsk. Under tittelen «Jøder er ikke velkomne i Norge», forteller Dershowitz om sitt møte med antisemittiske norske akademikere som gjorde det klart at han var uønsket som gjesteforeleser ved norske universiteter. Dette dreier seg om Vestens mest kjente forsvarsadvokat.

Jeg traff Dershowitz i mars under Oslo Symposium 2011. Hans beskrivelse av det åpenlyse jødehatet og mangelen på viljen til å være objektiv som preger norske akademikere, er rystende. Under åpningsforedraget 24. mars påpekte jeg at den unyanserte politiske håndteringen av Israel ikke bare er skamløs, men historieløs. For vi har et langt mer sivilisasjonsmessig fellesskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider. Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig, i det hebraiskkristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse eller etnisk tilhørighet.

Idag har norske historieforvrengere nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1939 da den sosialistiske Hitlers «Zieg heil» lød over landet. For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem. De individer i norske maktposisjoner som har presset fram ensidig negative holdninger, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt hat mot Israel som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land.

VGs ferske undersøkelse om hvorvidt NRK dekker Midtøsten-konflikten på en objektiv måte, viste at 60 % av den norske befolkningen mener Israel har rett i at dekningen er ensidig. Undersøkelsen kom i kjølvannet av at Israels ambassade i Oslo hadde fremmet en klage i Kringkastingsrådet. For når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang. I dag tør enkelte jøder nesten ikke gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på. Ikke av muslimer, men av etnisk norske som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.

Urettferdigheten består i at man har bestemt seg for ikke å bidra til økt kunnskap om internasjonale forhold, men kun reflektere den politisk-korrekte venstresidens diktat. Under Sovjet-tiden ble dette kalt propaganda. Utenriksminister Jonas Gahr Støres stadige artikler i internasjonale aviser til forsvar for Hamas, reflekterer denne naiviteten som til slutt blir så stor at man bør fremme mistanke om villet ondsinnethet. Det er god grunn til å forstå hvorfor deler av Arbeiderpartiet i henhold til Klassekampen heller ønsker Gahr Støre som helseminister. Da kunne man i det minste få stanset den skadevirkning denne mannen bedriver når han sverter Norges internasjonale ry. For som selvoppnevnt Hamas-forkjemper, latterliggjør Gahr Støre sitt eget fedreland.

På grunn av manglende politisk vilje til å se nyanser, nektes nordmenn objektiv informasjon som kunne bidra til folkeopplysning. Dette skjedde også i 1979 da marxister og andre tilhengere av naive drømmer om effektene av væpnet revolusjon, hyllet Khomeini. Sjahen av Persia ble styrtet og mange gråt av glede fordi folket hadde fått sin revolusjon. I dag gråtes det av helt andre grunner.

Den alvorlige ensrettetheten kom også til uttrykk gjennom mediedekningen av urolighetene i Egypt. President Mubarak fikk i siste valg over 80 % av stemmene. I hans regjeringstid ble Egypt et av Midtøstens mest økonomisk ekspansive, sekulære og stabile land. Nasjonalinntekten per innbygger økte med over 40 % fra 2004 til i dag. Det glemmes raskt når norske aviser plutselig finner det for godt å ensidig støtte unge, sinte muslimers raseri på Tahrir-plassen. Den konservative 1800-tallsfilosofen Alexis de Tocqueville observerte at først når såkalte diktatorer over tid har gjort forholdene bedre for folket sitt, kommer en revolusjon som ofte gjør tingene verre igjen.

Den manglende viljen til å fremme og belyse ulike sider ved Israel-spørsmålet så vel som en rekke andre internasjonale forhold, blir dermed en av årsakene til at mange nå står samlet om en ny kurs i norsk politikk. Vi vil ha slutt på ensidigheten.