I løpet av disse 75 årene har mange tusen norske kvinner og menn utført tjeneste i Sivilforsvaret, i et bredt spekter av ulike øvelser og hendelser. Til tross for det, kan man nok trygt si at den alminnelige kvinne og mann i liten grad kjenner til hva Sivilforsvaret er og hvem de er, disse hverdagsheltene i grå uniformer med sine oransje telt og kjøretøy.

Etableringen av et sivilt luftvern i 1936 var påvirket av den spanske borgerkrigen, som gjennom hensynsløs bombing og store sivile tap viste hvordan sivilbefolkningen ble skadelidende under krigshandlinger. Varsling av befolkningen ved angrep, evakuering fra utsatte områder og drift av tilfluktsrom ble hovedoppgavene for vårt sivile luftvern. Samtidig som det offentlige hjelpeapparatet ble bygget opp, ble også bedrifter pålagt å etablere egne industrivern. Man innså at frivillighet ikke ga tilstrekkelig og forutsigbar tilgang på personell, og plikt til å gjøre tjeneste ble nedfelt i lov.

2. verdenskrig understreket behovet for et sivilforsvar, og en midlertidig lov i 1947 ble erstattet av Lov om Sivilforsvar i 1953. I perioden fram til 1990-tallet var det i hovedtrekk beskyttelse av sivilbefolkningen under krigsforhold som preget etatens organisering, øvelser og utstyr.

Fra -90-tallet skjedde en gradvis dreining av fokus over mot hendelser i fredstid, og at det nye «trusselbildet» i økende grad var ekstremvær, kompliserte ulykker, sårbarhet i kritisk infrastruktur og terror, noe som fikk en brutal bekreftelse ved terrorangrepene i USA i 2001. Sivilforsvaret måtte endres fra en tung og distansert krigsreserve til en tilgjengelig, fleksibel og relevant forsterkning for politi, brannvesen og helsevesen.

Etter utredninger og politiske vurderinger, ble det vedtatt å etablere Sivilforsvaret som en selvstendig etat, fra tidligere å være underlagt Politimester og fylkesmann. 1. januar 2004 ble etaten organisert i 20 distrikt, med den overordnede ledelse lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Dagens Sivilforsvar er organisert i 20 distrikt med cirka 250 fast ansatte. Vår viktigste ressurs er de kvinner og menn som gjør tjeneste i våre avdelinger. På landsbasis utgjør det cirka 8000 mennesker, i Vest-Agder cirka 220. Vi ønsker at våre avdelinger i størst mulig grad skal speile den befolkning vi er satt til å hjelpe. Våre mannskap representerer derfor et spekter av ulik yrkesbakgrunn, alder, og en stadig økende kvinneandel.

Tjenesteplikten kan pålegges uavhengig av kjønn og sivilstatus og enten man har gjennomgått militær førstegangstjeneste, siviltjeneste eller ingen av delene. Det stilles strenge krav til fysisk og psykisk helse, samt at enkelte yrkesgrupper (politi, brann, militære osv.) er unntatt tjeneste. Loven, som ble revidert i 2010, åpner for å holde folk i tjeneste fram til fylte 55 år.

Vår kompetanse og vårt utstyr gjenspeiler i hovedsak de typer oppdrag vi blir bedt om å bistå i. De siste års statistikk viser at Sivilforsvaret er i innsats på landsbasis 200–300 ganger i året. Statistikken toppes av innsats i skogbrann og søk etter savnet person.

Mannskapene øver 2–4 ganger hvert år, og antall innsatser årlig i Vest-Agder har vært omkring 10. Myndigheten til å kalle ut avdelinger til innsats ligger hos distriktssjef, slik at når et behov oppstår, kreves ingen byråkratisk saksbehandling før et oppdrag kan iverksettes. All bistand gis med prioritet mennesker – miljø— materiell. Sivilforsvaret bærer egne kostnader ved akutte innsatser.

De mer tradisjonelle oppgaver med befolkningsvarsling (tyfoner) og tilsyn med tilfluktsrom videreføres ennå, men er markert nedtonet i forhold til rollen som statlig forsterkningsetat.

Utover å forsterke og beskytte er Sivilforsvarets tredje hovedfunksjon samvirke. Våre nærmeste samarbeidspartnere er naturlig nok nødetatene, men også de frivillige redningsorganisasjoner, fylkesmann, kommuner, Forsvaret og andre etater med beredskapsansvar har vi gleden av å samarbeide med innenfor planlegging, forebygging og håndtering.

Å være en del av en beredskapsorganisasjon er å leve med et paradoks: Man øver og planlegger for hendelser man ikke ønsker skal skje. Det kan være en utfordring å begrunne nødvendigheten av å øve og opprettholde en beredskap i de perioder vi opplever stabile og trygge omgivelser. De siste års utvikling har vist en reduksjon av antall mannskaper og fast ansatte og en redusert øvingsaktivitet. Samtidig ser vi at uønskede hendelser, både natur- og menneskeskapte, kan få store konsekvenser i et sammensatt og moderne samfunn.

Vår primære utfordring etter mitt syn ligger i å finne den rette balansen mellom aktuell risiko og vår del av den helhetlige beredskap som skal forebygge og håndtere konsekvensene. Hvor mange mannskaper som er tilstrekkelig, hvilken kompetanse de må ha og hvilket utstyr som er nødvendig for å gjøre jobben.

Dessverre opplever vi at de budsjettmessige tildelinger ikke harmonerer med ambisjonene. Dette medfører at våre ambisjoner og dermed vår yteevne, stadig blir nedjustert.

Jeg skal ikke driste meg til å spå om de neste 75 år for Sivilforsvaret. Hvorvidt vi vil finne en landsdekkende organisasjon, hvor mange mennesker den utgjør, hvilken treningsstandard og materiellutrustning den besitter, er opp til våre folkevalgte å bestemme. Vår eksistens bygger på at de vi støtter i nødetater, kommuner og andre, både opplever og kommuniserer vår tilstedeværelse som relevant og nødvendig.

Hva jeg derimot med sikkerhet kan si, er at de kvinner og menn som kalles til innsats for å hjelpe andre når behovet oppstår, gjør en utmerket jobb – til tross for gamle uniformer, lite øving og svak økonomisk kompensasjon.

De fortjener bedre.