Nei-organisasjonen «La Aust-Agder leve» har spilt ensidig på frykt for at situasjonen for sykehuset i Arendal skal bli verre med et felles Agder-fylke. Oppgitt årsak: Kristiansandere er ikke til å stole på. Dermed er det blitt overtydelig at mistro og frykt for å miste er det som skal få oss til å stemme nei, mens fremtidstro og tillit ennå er ubrukte fremmedord i nei-leiren.
Det er synd om denne nøye planlagte pessimismen resulterer i nei 12. september – og aller mest synd vil det være for Arendal. For nettopp ett Agder kan være løsningen på mange av utfordringene vi sliter med i Aust-Agder, trygghet for sykehuset i Arendal inkludert!
Hovedgrunnen til at fylkestingene i Aust— og Vest-Agder har anbefalt fylkessammenslåing er at vi vil stå sterkere sammen. Det vil gi økt gjennomslag i storting og regjering og et åpnere og mer helhetlig demokratisk styre her sør. Og endelig vil det bli slutt på at landsdelen vår er delt i to små fylker, en deling som i 2011 er både unaturlig og unødvendig. Det er oppmuntrende at varaordføreren i Arendal, Tormod Vågsnes (KrF), og fylkesordførerkandidaten til Arbeiderpartiet, Tellef Inge Mørland fra Åmli, nå står fram og sier seg enig i dette.
Det kan likevel se ut som disse mer visjonære argumentene ikke blir tillagt vekt så lenge nei-siden snakker om konkrete problemer. Men det ironiske er jo at disse problemene har vi i dag, i Aust-Agder, i landets nest minst fylke. De er ikke noe som vil komme med ett Agder, dette er tvert om problemer som langt på vei kan løses med et felles fylkesting. La meg nevne tre eksempler:
Jeg går i fakkeltog for sykehuset i Arendal hver gang det trengs. At sykehuset vårt får lov til å utvikle seg som et fullverdig sykehus er avgjørende for trygghetsfølelsen også i min kommune. De som avgjør sykehusets fremtid er styret for Sørlandet sykehus, som hvert andre år oppnevnes av regionhelseforetaket Helse Sør-Øst. De ansatte har fire medlemmer i styret, mens flertallet, seks av elleve medlemmer, er foreslått fra landsdelen vår, i hovedsak av de to fylkestingene.
I ett Agder vil fylkestingsrepresentantene måtte tenke helhet. I Kristiansand og vestover må de også ta hensyn til sykehuset i Arendal, mens vi i aust vil måtte begynne å bry oss om sykehuset i Flekkefjord. All erfaring fra andre samarbeidsorganer er at når vi kommer sammen fra hele Agder, så blir det også tatt beslutninger som tar hensyn til hele Agder. Mitt inntrykk er at mange i vest forstår vår bekymring for sykehuset i Arendal, fordi det – til forskjell fra det i Flekkefjord – skal være likeverdig med sykehuset i Kristiansand. Jeg tror det vil være mulig å få et felles fylkesting i Agder til å la hensynet til ro rundt sykehuset i Arendal veie spesielt tungt når nye styremedlemmer skal foreslås.
I Aust- og Vest-Agder er svært mye av handelen, også med småvarer, flyttet ut til bilbasert handel langs E 18. Kristiansand og Vest-Agder har i alle år latt Sørlandsparken vokse nærmest uhemmet, og Arendal har svart med å gjøre Stoa stort. Det er ikke bra for miljøet, og det er svært uheldig for livet i sentrum av byene våre.
Aust-Agder fylkeskommune har imidlertid lojalt fulgt opp regjeringens nye og strengere retningslinjer for å hindre slik byspredning langs motorveiene med en ny kjøpesenterplan. Vest-Agder har valgt ikke å oppdatere sin gamle fra 2003. På et tidspunkt må imidlertid også Vest-Agders plan oppdateres, og skjer det i ett Agder, vil også folk fra den østre delen av Agder endelig få innflytelse over den videre utviklingen av Sørlandsparken. Hadde vi hatt ett Agder-fylke tidligere, ville aldri Sørlandsparken fått lov til å utarme byhandelen slik den gjør i dag.
Det foregår mye godt samarbeid over fylkesgrensen i dag, men i det offentlige skjer det ofte slik de største og sterkeste vil ha det. Det blir gjerne fylkesordførerne og kollegene i Arendal og Kristiansand som snakker sammen, av og til tar de vel med de fem ordførerne som er ledere i de små regionrådene også. Så tas det beslutninger uten at vi andre vet om det og uten at pressen er til stede. Slik ble for eksempel Grimstad fratatt all regional innflytelse i desember 2010. Først da vi protesterte i full åpenhet og viste at begrunnelsen ikke tålte dagslys, snudde de. I ett fylkesting vil en fylkesrådmann legge fram forslag til vedtak i full åpenhet, to-til tre uker før et fylkesting tar avgjørelser i åpne møter. Det er viktig å forstå at denne åpenheten gir makt og innflytelse til de mindre aktørene. Slik Risørs ordfører Knut Hennig Thygesen dyktig utnyttet åpenheten til å skape et lokalt opprør mot manglende veibevilgninger til sin kommune i fjor, og maktet å endre fylkesrådmannens forslag til et mye mer positivt vedtak i fylkestinget.
Det er ingen som er imot at Aust-Agder skal leve. Men jeg tror, som disse eksemplene viser, at vi i øst vil leve best i samme fylke som våre gode naboer i vest.