I 82 byer, fra Sydney i øst via Tokyo og Taipei til Cape Town og en rekke europeiske og amerikanske byer i vest, ropte de demonstrerende slagord mot stigende arbeidsledighet, dårligere velferdstilbud og grådige finanstopper. Protestene oppsto for kort tid siden i USA under navnet «Okkuper Wall Street». Initiativtakerne reagerte med sine og frustrasjon mot grådige ledere og utbyttefester i banker bare kort tid etter at skattebetalerne reddet de samme bankene fra konkurs. I løpet av kort tid har bevegelsen spredt seg til mange av verdens storbyer.
Demonstrasjonenes styrke og svakhet er at de synes å være bredt sammensatt. Flere steder favner de både studenter, arbeidsledige, ideologiske systemkritikere og innsag av folk flest som reagerer på den skjeve velstandsutviklingen.
I mange land har de sosiale skillene økt dramatisk de siste årene. Nylig viste en oversikt fra Storbritannia at hvert fjerde barn nå vokser opp i fattigdom. I USA lever anslagsvis 16 millioner barn i familier som er avhengige av matkuponger for å få endene til å møtes. Mens den rikeste delen av befolkningen aldri før har vært rikere.
I lys av dette har den globale protestbevegelsen en viktig misjon. Det er riktig og viktig at fokus rettes mot det dramatiske skillet mellom de som har i overflod og de mange som mangler selv det mest elementære, selv i den rike del av verden. Det er å håpe at regjeringer verden over tar dette budskapet til seg.
Like fullt er bredden i demonstrasjonene også deres svakhet. Fordi de ikke har en klar, alternativ kurs. Mens enkelte etterlyser konkrete, gjennomførbare tiltak som skatt på finanstransaksjoner eller økt skattlegging av de rikeste, krever andre en slutt på kapitalismen som system.
Disse mest radikale elementene er den nye protestbevegelsens største fare. Hvis de blir de toneangivende fremover, vil den globale bevegelsen spore av før den for alvor får satt de mange viktige spørsmålene på dagsorden. Det ville vært synd.