Etiske problemstillinger hos flere skribenter fra Sørlandet har nylig vært sterkt fremme i media. Det gjelder navn som Gaute Heivoll, Karl Ove Knausgård og Einar Gelius.
De to første vinner prestisjetunge litterære priser, oversettes til utlandet og selger meget godt. Suksessen er så stor at det tales om en ny litterær sørlandsk gullalder. Det synes å være en lov i litteraturen at betydelige forfattere dukker opp samtidig. Riktignok har vi over et lengre tidsrom hatt en Askildsen, Lønn og Haugen. Men akkurat nå har Sørlandet med de samtidige Heivoll og Knausgård, og noen andre, en markert bølgetopp som vi ikke har hatt siden Vilhelm Krag og Gabriel Scott. Gelius vinner ikke priser.
Felles for disse tre sørlendingene er at det har vært kritisk diskusjon om deres etikk. Anklagen er at tekstene krenker mennesker som kan identifiseres, døde eller levende. Det kan være på omtale av atferd, beskrivelse av svært så personlige og intime detaljer, eller bruk av kilder.
Gaute Heivoll har to romaner fra det virkelige liv. Himmelarkivet er om kommunisten Louis Hogganvik som tok sitt liv på Arkivet under nazistisk tortur og ble dumpet i havet sammen med tre russere som ble hengt. Før jeg brenner ned handler om sønnen til brannsjefen i Finsland, som utviklet seg til pyroman. Her er døde hovedpersoner, riktignok anonymiserte, inngående beskrevet. Heivoll forteller om sin kontakt med nålevende slekt, om tillatelse til å gå gjennom dokumenter og om å få lov til å skrive.
Karakteristisk for Heivoll er at han på mesterlig vis, i romans form, går inn i hovedpersoners følelsesliv og tanker, slik som hos Hogganviks enke Theodora og hos pyromanen og hans foreldre. Theodora levde i årevis usikkerhet om hvordan mannen døde. Den røde tråd i fortellingen om pyromanen er forfatterens innlevelse i hvordan gutten kunne bli som han ble.
Det er overraskende at forfatteren Jon Michelet gikk så hardt ut mot Heivoll. Personvernet skal være krenket. Spørsmålet er om Heivoll utleverer sine identifiserbare skikkelser på en negativ måte. Det er vanskelig å se det. Og det er viktig at lokalmiljøene omkring disse to romanene så vidt vites ikke har gjort opprør. Likevel førte Michelets angrep til en livlig pressedebatt. Den døde imidlertid fort, i alle fall i relasjon til Heivoll. Det er fordi han har vært redelig og står støtt. Debatten kom vel mer i gang på et generelt grunnlag fordi Heivolls romaner berører spørsmålet om å blande fiksjon og fakta i skjønnlitteratur.
Karl Ove Knausgård startet i 2009 å skrive sitt liv i fem bind han kaller Min kamp, og er ennå ikke ferdig. Det er i utgangspunktet en banal historie om oppvekst i Kristiansand og Arendal sammen med en annen hovedperson, hans far, som etter hvert dør, skilt og alvorlig alkoholisert. Videre forteller han om vikarlærertid i Nord-Norge, studieår i Bergen og etablering med familie i Sverige. Her er mange ord og lite handling. Det er hverdagsliv, fyllekuler og noe seksualproblematikk. Forfatteren har en skriveferdighet med litterær magi som fascinerer mange lesere, særlig kvinner. Han får strålende kritikker, også i utlandet, og selger fantastisk. Det må være at lesere kjenner seg igjen.
Ved å skrive inngående om et liv berøres andre i miljøet. Allerede etter de første bindene av Min kamp kom det sterke reaksjoner på Knausgårds utlevering av navngitte personer. Verst går det utover faren og hans slekt, men også hans eks-kone og mange andre får skånselsløst sine pass påskrevet.
Einar Gelius har i sin lille bok Sex i Bibelen knapt vært uetisk i den forstand at han henger ut andre enn seg selv. Riktignok finnes eksempler på dampende sex med navngitte personer han møter alene på fjellet eller på pub i Oslo. Ellers refereres mest fra Gamle Testamente, denne forunderlige samling av bibeltekster. Gelius argumenterer friskt for at Bibelen oppmuntrer til alle former for seksualitet. Han peker på bruk av porno, fetisjer, gruppesex, oralsex, og menn som ligger med menn.
Fortellingen om David og Batseba er ikke ny. Men det blir mer spekulativt når Gelius tror at Jesus hadde et seksuelt forhold til skjøgen Maria Magdalena. Forfatteren har et poeng når han angriper seksuell undertrykkelse og fortielse i kristne miljøer, og når han går hardt ut mot sølibatet og pedofili i den katolske kirke. Det er ikke vanskelig å forstå, at etisk vurdert, falt Gelius igjennom hos sin biskop.
Helt tilbake til Hans Jæger, senere Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, ser vi at forfatteres etikk har vagt allmenn forargelse og juridisk konflikt. Det er tvilsomt om det kommer slike spektakulære gjentakelser.
I dag blir alt og alle hengt ut inntil det mest intime og ubehagelige, enten det er via mobiltelefon, blogger, Se og Hør eller i en bok. Ytringsfriheten står seg svært høyt her til lands. Folk flest lar seg sjelden forbause av såkalte avsløringer, og det glemmes fort. Det etiske aspektet i skjønnlitteratur kan likevel ikke ignoreres. Diskusjonen om hvor langt en forfatter som Knausgård kan gå i å omtale andre personer og seg selv slik han gjør, vil dukke opp igjen. I forhold til et innlegg i pressen er det vanskeligere å forsvare seg hvis man er uthengt i en roman.
Hva kan gjøres? Vi kan som lesere eller ofre protestere for all verden. Det faller fort til jorden. Vi kan gå til det skjønnlitterære fagmiljø. Der er det mange som vil mene slik som litteraten de Figueiredo: Teksten kan være hylende uetisk bare det er god litteratur. Vi kan gå til forlaget. Der råder økonomiske vurderinger. Og all publisitet øker salgstallene. Vi kan gå til domstolene. Det er en liten mulighet selv om veien er lang og kostbar.
Det eneste som egentlig gjenstår er den suverene, forfatteren selv, som kan hende vil ta inn over seg tilbakemeldinger. Den som behersker det skrevne ord så beundringsverdig dyktig som representantene for vår nye sørlandske litterære gullalder, har stor makt. De bør vise seg sitt ansvar bevisst.