Da jeg som juryleder kunne legge fram sju nominerte forfattere i to kategorier for årets utgave av Sørlandets litteraturpris, var det med bevissthet om at minst like mange også godt kunne ha vært nominert. Både i kvantitet og kvalitet er litteraturen fra Sørlandet mangfoldig og god. De siste årene har vi møtt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet og interesse.

Også historisk er forholdet mellom norsk kvalitetslitteratur og Aust— og Vest-Agder svært sterk. Noen eksempler: Knut Hamsun (Grimstad og Lillesand), Gabriel Scott (Lillesand og Arendal), Jens Bjørneboe (Kristiansand), Vilhelm Krag og Bjørnstjerne Bjørnson (Søgne) og naturligvis vår tids Askildsen, Lønn, Heivoll og Knausgård. I tillegg er det en stor underskog av forfattere med forhold til Sørlandet som bare er delvis allment kjent.

Hva gjør vi – på Sørlandet – ut av dette? Altfor lite, etter mitt skjønn. Hvorfor har vi ikke tatt tak i denne rike delen av vår kulturhistorie? Hvorfor er det slik Berit Eide Johnsens aktuelle bok Sørlandsk kultur beskriver; at vi bare – for eksempel – viser til forflatende «plastikk-bilder» av vår landsdel? Hvorfor

1. viser vi ikke fram det vi virkelig har å skryte av? og

2. hvorfor utnytter vi ikke det i større grad til å la historien(e) leve sammen med daglig levende debatt og offentlighet?

Hva med et litteraturhus?

Litteraturhuset i Oslo har vært en gedigen suksess. Suksessen synes å være tuftet på en svært bred tilnærming til litteratur og det en kjent filosof har kalt «Den borgerlige offentligheten». Sakprosa, skjønnlitteratur og samfunnsdebatt uten redsel for kontroversielle meninger og voksen meningsbrytning har gjort at Litteraturhuset i Oslo er nasjonalt kjent som suksesshistorie. I disse dager jobbes det intenst med å etablere lignende litteraturhus i Bergen og Fredrikstad, og en rekke andre norske byer sysler med samme tanke. Hva med Kristiansand?

Da Norsk Forfattersentrum skulle etablere seg i Kristiansand, var det med vage lovnader om noe slikt. Nå jobber Forfattersentrumet mer eller mindre utelukkende med skjønnlitterære forfattere og dette er en første begrensning. En andre begrensning er at Aust- og Vest-Agder vanskelig samler seg om noe som helst, og to litteraturhus i en liten landsdel er en dårlig løsning. En tredje begrensning er kanskje den verste bøygen i så måte: mangel på vilje/evne (til å tenke stort)?

Arrangementene Lyrisk tapas har vært en suksess. Denne uken er det en rekke forfatterarrangement i regi Sørlandets litteraturpris. Dette er bra – men på langt nær godt nok. Landsdelens rike kultur fortjener noe større og mer helhetlig.

Kunne Kilden vært et utgangspunkt for å også tenke et litteraturhus på linje med Oslo, Bergen og Fredrikstad? Med utgangspunkt i både sakprosa, skjønnlitteratur, meningsforum og samfunnsdebatt? Og, kunne dette ha omfavnet hele Sørlandet; ett samlet Agder (slik for eksempel Sørlandets litteraturpris faktisk gjør)? Kunne dette i så fall ha vært en spydspiss i debatten og folkeopplysningen rundt den uunngåelige prosessen mot et samlet Agder?

Agder Teater har allerede – med visjonær leder – våget å tenke utenfor rammene ved å la et knippe av landsdelens kvalitetsforfattere slippe til og lage helt nye teaterstykker. Kilden må – og skal kanskje – tenke enda bredere. Kunne man ha tenkt et litteraturhus etter Oslo-modellen også i samband med Kilden? Foreløpig er det vel bare musikk- og scenekunst som er tenkt inn. Fordelen med Litteraturhuset (i Oslo og de andre byene som får det) er at det går videre i kulturen og offentligheten og lar meningsutveksling og tankevirksomhet være fokus, i forskjellige former. Gudene må vite at det har vi behov for også på Sørlandet. De siste ukenes debatt omkring forskning, de siste par årenes diskusjon om Cultiva og debatter om litteratur og moral er bare noen eksempler. Det voksende universitetsmiljøet i Kristiansand og Grimstad, samt uavhengige miljø som Agderforskning og Oxford Research, kan være naturlige samarbeidspartnere.

Noen skjær i sjøen er det jo. Arendal har trukket sin støtte til Agder Teater og Kilden. Kanskje spesielt i øst oppleves ikke Kilden å være et kulturhus for hele landsdelen. Kan man nettopp fra det hold som jeg nå skisserer komme nærmere en slik helhet? Et samlet Agder blir Norges sjette største landsdel, og Kristiansand er naturlig hovedstad. En hovedstad må tale på vegne av nettopp hele landsdelen, inkludere alle og ikke oppleves som seg selv nok.

Litteraturhus med bred tilnærming og en levende og opplyst samfunnsdebatt «i stereo», aktuell for hele landsdelen. Det er intet mindre man kan ønske seg. Poenget er; vi er ikke så langt unna å faktisk kunne få til dette. I et samlet Agder vil kultur og kompetanse være de absolutt viktigste bestanddelene for få en livskraftig og god landsdel. Uten å overdrive betydningen av Sørlandets litteraturpris, så er den strategisk viktig for å finne fram til god litteratur over hele Agder og uten å begrense seg til sjanger. Det er en start.

Neste sjumilssteg kan være for eksempel et litteraturhus. I Oslo ble dette en realitet etter store pengeoverføringer fra Fritt ord, i Bergen har én næringsaktør bladd opp ti millioner kroner over en femårsperiode for å få realisert det nye litteraturhuset. Kultur, politikk og næring kan utmerket godt gå hånd i hånd. Noen som tar utfordringen?