10.-klassinger er i disse dager i ferd med å bestemme seg for hva de vil søke på videregående skole. En del av dem har medier og kommunikasjon (MK) som førstevalg. Dette er et av de utdanningsprogrammene det er vanskeligst å komme inn på flere steder i landet. 142 søkere hadde medier og kommunikasjon på Tangen som sitt førstevalg i fjor. Skolen har 45 plasser. Det er med andre ord mange av våre mest lovende unge som kommer inn på MK.

Hadde ikke dette utdanningsprogrammet eksistert, hadde sikkert en del av disse søkt på allmenne, eller studiespesialiserende fag, som det heter nå. Der hadde mange av dem valgt språk, samfunnsfag og økonomi. En del av dem ville til og med valgt realfag. Flinke som de er, hadde de sikkert fått gode karakterer og gått videre til viktige jobber innen forskning og næringsliv. Disse lovende elevene ville vært svært ettertraktet arbeidskraft og bidratt til at Norge har noe å leve av, også i fremtiden.

Istedenfor går disse, noen av våre flinkeste, til en skolehverdag der de har 159 timer mediekommunikasjon i løpet av et år, men bare 84 timer samfunnsfag i VK11. For hva? De vil bli journalister, grafiske designere, kommunikasjonsmedarbeidere og ikke vet jeg hva. Kanskje har de lest den forlokkende reklamen for studieprogrammet på utdanningsportalen Vilbli.no:

«Du kan få arbeid innen et mangfold av yrker, i en bransje hvor metoder, teknikker, virke-midler (NB, orddelingsfeil, journ.anm.) og verktøy varierer og er i rask utvikling.»

Akkurat nå er dette provoserende lesing. Mediebransjen blør folk. Vi har brukt 760 millioner kroner i sluttpakker de siste to årene. Og Medie-Norge opplever stadig nye kuttrunder.

I en ett år gammel undersøkelse utført av Opinion for kunnskapsdepartementet, svarer 29 prosent av norsk ungdom i alderen 15–25 år at media/journalistikk/foto er det yrket som appellerer aller mest. Ingeniør/arkitekt kommer på andreplass med 25 prosent. 18 prosent vil bli lærere. Bare ti prosent vil bli sykepleiere.

Hva skal vi legge opp utdanningssystemet vårt etter? Hva ungdommen interesserer seg for, eller hva samfunnet trenger? Jeg er ikke i tvil om at vi bør velge det siste. Vi kan ikke bevege oss mot en fremtid av hobby-jobbere. For hvem skal da skape verdiene i Norge i fremtiden? Hvem skal jobbe i høyteknologiske bedrifter som gjør norsk næringsliv konkurransedyktig, lære fremtidens unge det som trengs for å skape verdier etter oljen og ta seg av de stadig flere eldre i samfunnet?

Sannsynligvis ikke dem som velger MK på videregående.

I Dagens Næringsliv tirsdag denne uka fikk vi vite at bare én av 96 doktorgradsstudenter i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger er norsk. De fleste kommer fra Iran. Det fremgår videre i artikkelen at dette er en trend i Norge, og også i resten av verden. Går vi mot et samfunn der vi outsourcer de viktige jobbene til utlendinger og tar de kjekke selv?

Medier og kommunikasjon er et yrkesfaglig studieprogram, med mulighet for studiekompetanse tredje året. Norge trenger elever som tar yrkesfag, ingen tvil om det. Problemet er bare at MK mange steder har blitt for populært. Derfor treffer ikke programmet målgruppen, som bør være elever som ikke har teoretiske fag som sin sterke side. Men som kanskje er gode på spilldesign eller grafisk design. Denne karen, for eksempel, som forteller om sin fortvilelse på debattsiden diskusjon.no

«Mange av de jeg kjenner har tenkt til å ta Medier og Kommunikasjon for å rett å slett ha et litt «slækt» på videregående. Folk som får godt over 5 i snitt søker på medier og kommunikasjon bare for morro. De gjør det for å få studiekompetanse men de er ikke interissert i MK egentlig.»

Hadde medier og kommunikasjon eksistert da jeg skulle begynne på videregående, hadde jeg sikkert valgt det. Det ville vært en tragedie! Helst skulle jeg valgt realfag, og så gått videre med økonomistudier. Slik at jeg kunne lese ut av et regnskap når ting ikke henger på greip. Det ville gjort meg bedre rustet som journalist. I den grad denne bransjen trenger flere folk (noe vi dessverre ikke gjør akkurat nå), trenger vi folk som kan noe. For eksempel økonomi.

Jeg har to års journalistutdanning. Det var mer enn nok. Mye av det jeg lærte der, har jeg aldri fått bruk for siden. Når jeg skal ut i virkeligheten med blokk og penn, er det nesten bare en ting som hjelper å ha med seg: kunnskap. Ikke om medieuttrykk, som er et av fagene på medier og kommunikasjon. Men allmennkunnskap.

Dette handler egentlig ikke om min jobb eller min bransje. Det handler om hva Norge egentlig trenger i årene som kommer. Sykepleiere, vernepleiere, realister og lærere. Vi får sikkert også behov for flinke journalister i fremtiden. Men vi trenger ikke på langt nær så mange journalister, fotografer og grafiske designere som sykepleiere, helsearbeidere og ingeniører. Våre dyrebare utdanningskroner bør vi bruke til å oppmuntre våre lovende 10.-klassinger til å velge utdannelser som vi trenger. Sørge for at lærerne i grunnskolen kan sine matte— og norskbøker, og få på plass rådgivere som kan gi gode råd.

Ved å opprettholde medier og kommunikasjon kaster vi blår i øynene på ungdommene som søker seg dit. De som vil bli journalister o.l. kan utmerket godt få det til på annet vis, og kanskje helst på annet vis. La oss heller få de teoretisk flinkeste elevene vi har til å velge studiespesialisering, gjerne med realfag. Så får de god anledning til å vurdere en karrière som samfunnet virkelig trenger. Hvis de fremdeles vil bli journalister, er ikke realfagbakgrunn en ulempe, tvert imot!

Det eneste argumentet jeg kan se for å opprettholde en slik studieretning, er å sysselsette alle de arbeidsledige journalistene. Og siden det blir stadig flere av dem, skulle det ikke forundre meg om det opprettes flere klasser i dette meningsløse studieprogrammet.