I morgen er det 60 år siden Norge ble okkupert. For de yngre generasjoner er 9. april en dato, men for dem som opplevde krigen er det et begrep og et symbol på avmakt, overgrep og krigens gru. Derfor er det så viktig at også den oppvoksende slekt får del i vår krigshistorie som ikke lenger er samtidshistorie for dagens nordmenn.Krig er storpolitikk og maktpolitikk som utfolder seg på den internasjonale arena — slik vi har opplevd det i Kosovo og slik den utfolder seg i Tsjetsjenia i disse dager. Men krig er også historien om enkeltskjebner og om hvordan vanlige mennesker og lokalsamfunn opplever overgrep og krigens grusomheter.Derfor bringer vi i dag artikler og reportasjer om hvordan krigen satte sine spor hos dem som uforvarende ble aktører i krigens spill. Det gjelder den unge, tyske sjømannen som står fram med sin øyenvitneskildring av torpederingen av troppetransportskipet «Rio de Janeiro», som ble senket av en polsk ubåt utenfor Ågerøya i Lillesand 8. april 1940. Det var da krigen kom til Norge, ett døgn før det ble åpnet ild fra Oscarsborg og Odderøya festninger mot inntrengende tyske krigsskip. Men vi skjønte det bare ikke.Og angrepet 9. april er det mest dramatiske Kristiansand by har opplevd. Forsvaret av Odderøya og Kristiansand i morgentimene 9. april for 60 år siden har gått inn i krigshistorien som en av de store bragder. Og vi forteller den dramatiske historien om hvordan den tyske krigsmakt til slutt inntok Kristiansand. Men forsvaret av Odderøya var på den annen side den eneste motstand tyskerne ble budt på Sørlandet 9. april 1940. Det er et faktum som også hører med til krigshistorien.Det er mulig at dette var en medvirkende årsak til at motstandsbevegelsen fikk et så sterkt fotfeste på Sørlandet senere i krigen. Unge sørlendinger gjorde seg bemerket både på utefronten og hjemmefronten. Det skulle dessverre koste mange unge liv, både i krigshandlinger, i handelsflåten, i tyske konsentrasjonsleirer og foran tyske eksekusjonspelotonger. 367 sørlendinger ble grovt torturert og mishandlet på Statsarkivet i Kristiansand. Enkelte av dem ble torturet til døde i den bygning som for ettertiden fremstår som et symbol på krigens bestialitet.Det var derfor et prisverdig initiativ Osmund Faremo - som selv var et av torturofrene - og hans medhjelpere tok da de etablerte Stiftelsen Arkivet, som et minnesmerke over krigens ofre og en institusjon for fredsbygging. Med det synliggjør man for fremtidige generasjoner hvordan totalitære regimer og ideologier kan utarte til undertrykkelse og menneskelig fornedrelse.Stiftelsen Arkivet representerer derfor en viktig dokumentasjon på og et annerledes minnesmerke over en skjellsettende epoke i norsk historie. Vi vil også benytte denne anledningen til å foreslå at etterbruken av Odderøya, som nå er i støpeskjeen, bør gi rom for en bevaring av de festningsanlegg som spilte en så sentral forsvarsrolle under det tyske overfallet 9. april 1940. For fremtidige generasjoner vil Odderøya Festning ha den samme historiske verdi som Christianholm Festning har for vår tid.