De som hadde ventet at Jens Stoltenberg ville ha reist nye norske hus i regjeringens tiltredelseserklæring i går, ble skuffet. Men det er i så fall en skuffelse til å leve med for vår nye regjering. For statsminister Stoltenberg falt ikke for fristelsen til å mane fram luftige visjoner om et nytt Norge, slik Thorbjørn Jagland blir husket for fra hans tiltredelseserklæring i 1996.Jens Stoltenbergs regjeringserklæring bar ikke bud, hverken om de store visjonene eller de pragmatiske løsningene. Det var et program som var så rundt og forsiktig formulert at det kan brukes som invitasjon til samarbeid både til høyre og venstre.Skal regjeringen Stoltenbergs program bli husket for noe, så må det være at det går inn i historien som «moderniserings-erklæringen». For på dette området var statsministeren rimelig klar. Regjeringen går til sitt arbeid med et program om å modernisere og effektivisere den offentlige sektor og forvaltningen.Statsministeren lot det ikke være tvil om at dagens forvaltningssystem trenger en omfattende reform og at ressursene måtte omdisponeres fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Det er vel første gang siden Gerhardsen-regjeringen i 1945 at noen norsk regjering har satt hele vårt styringssystem på en så omfattende dagsorden.Og ikke nok med det. Jens Stoltenberg understreket at folk ønsker valgfrihet og at private og frivillige organisasjoner også har en rolle å spille som tjenesteprodusenter. Det er nye toner fra et parti som i velferdshistorisk sammenheng har hatt som ideologi å sverge til offentlige velferdsløsninger på bekostning av private og frivillige organisasjoner.Og regjeringen rir den dagen de saler — ja, endog før. For allerede i forkant av tiltredelseserklæringen i går hadde den nye helseministeren åpnet opp for private løsninger i helsesektoren og pådratt seg Kommuenforbundets vrede.Om man kan snakke om forventinger til regjeringen Stoltenberg så må det være som moderniserings-regjering - at det er en regjering som tar tak i et styringsproblem tidligere norske regjeringer ikke har turt ta i med en ildtang. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik nevnte rett nok at dette var et område også hans regjering hadde grepet fatt i. Det er en sannhet med mange modifikasjoner. For vel satte sentrumsregjeringen i gang et utredningsarbeid om forvaltningsstrukturen - den foreløpig siste i en tallrik rekke utredninger etter krigen - men regjeringen Bondevik kunne aldri ha beveget seg lenger enn hva Senterpartiet ville. Og det er ikke langt.Derfor var det ikke uventet at høyresidens reaksjon på tiltredelseserklæringen var mer velvillig enn sentrumspartienes. Det skyldes trolig også at Jens Stoltenberg signaliserte en mer aktiv Europa-politikk fra regjeringens side, hvor han bebudet en ny stortingsmelding.Det mest konkrete i Jens Stoltenbergs tiltredelseserklæring var løftet om at regjeringen ville støtte WHOs vaksinasjonsprogram for alle verdens barn. Skal hans regjering virkeliggjøre sitt moderniseringsprosjekt spørs det om den ikke selv trenger et eget vaksinasjonsprogram mot Arbeiderpartiets harde kjerne av gammel-sosialister og tradisjonalister.