En privatsak?

Av THOMAS CHR. WYLLER,professor i statsvitenskapDette monarki er dels en antikvarisk museumsgjenstand. Likevel — eller kanskje nettopp derfor - har det overlevd, som stabiliserende, men ikke reaksjonær samfunnsfaktor. I monarkens opphøyde posisjon, hevet over alt folket - med tilhørende mystiske, ja mytiske symboleffekt - ligger hans funksjon. Ikke i den styringsmakt han forlengst har måttet gi avkall på. Systemet har en dypt irrasjonell dimensjon. Det provoserer noen. Men hvor blind er ikke den som helt har mistet sansen for mennesket som irrasjonelt vesen?Demokratiets monark er noe mer enn bare den første blant likemenn. Han hører oss til, men tilhører samtidig en annen verden. Hverdagen er vår, søndagen hans. Vi må kunne se opp til ham, ikke bare gjennom ham. Skal systemet overhodet ha noen berettigelse, må avstand og nærhet nennsomt balanseres. Forholdet mellom oss og ham må ikke forflates. Monarken er fra sin høye stade også normgiver: ingen åndelig fører, gudbedre, men igjen noe mer enn bare én av mange. Hans liv bak de lukkede dører er hans eget. Men står han frem, blir han iakttatt: da får hans ord vekt og hans handlinger virkning; da finnes intet privatliv. Nøytral skal han være til sitt folks konflikter. Varsomt bør han foreta sin grenseoppgang i kontroversielt terreng. Fundamentale verdivalg - iblant uungåelige - må han foreta bevisst. Og han må tenke monarkisk: hvordan influerer min atferd systemet? Ingenlunde enkel, altså, denne rolle. Dens innehavere har til nå mestret den. Monarkiet står trygt ; selv SV har forlatt sin prinsipielle republikanisme. Kronprins Haakons fremtreden de senere år indikerer imidlertid innslag av en ny rolleoppfatning. Tre eksempler illustrerer:Han har valgt å studere statsvitenskap. Mener han derved å kvalifisere seg som kommende konge, er han på ville veier. Demokratiets konge skal ikke være styringsekspert, for han skal intet styre. Det skal regjeringen gjøre. Men tenke seg dens politikere i statsrådsdisputt med den kongelige statsviter! Demokratiets monark skal ha innsikt, historisk og samtidig, i sin forventede rolle. Men hans fag bør være numismatikk eller kunsthistorie.Demokratiets konge skal ikke utad ta standpunkt i omstridte spørsmål. Kronprinsen har lenge gjort det; til begeistret applaus fra dem hvis syn han deler. Men den borgerlige ytringsfrihet er ikke ubegrenset hans. Den hører - for ham - de lukkede rom til. Og nå hans kjærlighets- og samboerliv. Det er hans valg. Og det aktiverer minst to elementer av vekt.Det forflater monarkiet, reduserer avstanden mellom kongelig verdighet og det allemannsaktige. Forflatningen har smitteeffekt; vi nivelleres alle. Samboerskap er tidens trend; hurra! Han er en av oss! Det gleder åpenbart dem som finner monarkiets styrke i en banal populistisk oppslutning. Men skal da kongefamilien bare være trendy og flatt dagstilpasset? I forlengelsen av det spørsmål ligger dette, stilt kanskje etterhvert av mange: Hva er da egentlig vitsen med det hele? Hvis det er dette vi betaler dyre skattepenger for, hvorfor da beholde det? Politikernes unnvikende taushet i saken er i dette lys påfallende. Bare sier de, eller mener de virkelig, at et kronprinsvalg av samlivsform er en privatsak? Fordi det ikke dreier seg om et formalisert ekteskap med dronningkonsekvenser? Men her er mer. Kronprinsen har tatt stilling til et fundamentalt etisk spørsmål. Han har foretatt et alvorlig verdivalg. Han sender ut et etisk signal til alt folket: som en torpedo mot restene av det formelle ekteskap. Han utfordrer dem som - religiøst eller humanetisk begrunnet - kjemper for ekteskapets og familiens overlevelse. Han utfordrer den kirke hvis overhode han er eslet til en gang å bli. Kirkeledernes taushet i dette perspektiv er patetisk. Veke er de, som Ibsens «vaiende vidjer for vindene». Man tier, bortforklarer, håper på , og forventer, et kommende ekteskap. Grøten er varm; som katter går man rundt den. De tolker kronprinsens kilevink som en kjærlig klaps på kinnet. For vårt politiske system er imidlertid Kronprinsens rolleoppfatning det sentrale. Den er diskutabel. Hans posisjon omfatter både privilegier, plikter og ansvar. Hans valghandlinger indikerer at han samtidig vil være kronprins og kjekk ung mann fra Bærum. Han synes å kreve rett til privatliv på områder der hans veivalg påvirker stat og nasjon. Han synes ikke å innse at en kommende konge ikke kan gjøre krav på fulle borgerlige friheter. Noen burde ha fortalt ham hva hans valg egentlig består i: å være, eller ikke å være, kronprins.Kanskje jeg mistolker hans motiver. Kanskje han mener å styrke monarkiet ved sin «folkelighet». I så fall gjør jeg ham urett, på det plan. Virkningen av hans valg er imidlertid uavhengig av hva han selv tilsikter. Og selvsagt: den kan vi ikke sikkert forutse. Men som analytiker tror jeg avgjort han svekker monarkiet, hvilket jeg - som god monarkist - beklager. Derfor: Samboerskapet en «privatsak»? Så avgjort ikke. Men utløser det en debatt om kongedømmet, bør den føres på prinsipiell politisk basis, ikke knyttet og begrenset til en tronarvings kjærlighetsliv.