Gapet mellom de rike og resten øker raskt. Den rikeste 1 % har økt sin samlede formue fra 44 % av verdens verdier i 2009, til 48 % i 2014. Det aller meste som ikke er eid av den rikeste prosenten befinner seg rett under toppen. 94, 5 % av verdens verdier er eid av de 20 % rikeste.

Privat formue

En av årsakene til økt konsentrasjon av privat formue på noen få familier, er de siste tiårenes økonomiske liberalisme og salg av offentlig eiendom og selskaper til private. Vi må tilbake til midten av attenhundretallet for å finne tilsvarende konsentrasjon av formuer på en liten overklasse. I forhold til folketall finnes det knapt noe land i verden som har større oppsparte formuer enn Norge. Avkastningen på investeringer i aksjer,

eiendom og obligasjoner gir fellesskapet normalt skyhøye inntekter.

Sett på bakgrunn av dette er det uforståelig at den blåblå regjeringen ønsker å selge offentlige bedrifter og eiendom. Å øke Norges globale aksjeportefølje i en situasjon hvor vi allerede har problemer med å finne riktig verdipapirplassering av overskuddet fra oljen, synes helt absurd.

Konkrete salgsplaner

Opprettsgiganten Cermac ble i fjor solgt til Mitsubishi Corporation, til et utbytte til staten på 3, 4 milliarder kr. Kort tid etter kjøper oljefondet aksjer for 13 milliarder kr i det samme konsernet. I fjor gikk også det statlige eiendomsselskapet Entra på børs. Et selskap som eide bygninger til en verdi av 23 milliarder kr. I dag leier staten av det selskapet de før eide. De blåblå har konkrete planer om å selge Mesta, Jernbaneselskapet, Baneservice m.m. De vil selge seg enten ut eller betraktelig ned i SAS og Telenor. Minikraftverkene blir i disse dager kjøpt opp av tyske kapitalinteresser. De enorme eiendommene til Statskog er varslet solgt og står snart på ønskelista til utenlandske kapitaleiere. Det neste blir hjemfallsretten til fossefallene? Verdiskapingen må skje i Norge. De neste generasjonene skal også ha kontroll over, og høste verdiene av fellesskapets eiendommer, selskaper og naturressurser.