Kongens råd bør tas til følge. Først og fremst av USA. Verdens gjenværende supermakt er den eneste som har mulighet til å snu utviklingen i Midtøsten i mer positiv retning. Særlig den konflikten som er den følelsesmessige kjernen for det som skjer også i Irak og Libanon, nemlig striden mellom Israel og palestinerne. En løsning her ville ha store psykologiske ringvirkninger i resten av regionen.

Hittil har dessverre USA sviktet sitt ansvar i Midtøsten. Bortsett fra et par halvhjertede utspill har president Bush sittet med hendene i fanget. Og overlatt utviklingen til partene selv. Resultatet har vært seks år med vold og terror. Og økende anti-amerikanske stemninger i den arabiske verden.

Heller ikke i det mulighetenes vindu som nå synes å åpnes på gløtt, spiller amerikanerne noen synlig rolle. I stedet overlates scenen til to sterkt svekkede ledere; Israels statsminister Ehud Olmert og palestinernes president Abu Mazen. Den første har svært liten oppslutning internt etter krigen mot Hizbollah i sommer, den andre sliter med en Hamas-regjering som ikke vil snakke med Israel.

En slik passivitet fra USA er et klart brudd med tidligere amerikansk Midtøsten-politikk. Andre presidenter har lagt ned betydelig prestisje i forsøk på tilnærminger mellom partene. Den nåværende presidentens far nektet å gi Israel lån hvis ikke landet endret holdning til palestinerne, og Bill Clinton jobbet bokstavelig talt dag og natt mot slutten av sin presidentperiode for å få til en endelig fredsløsning.

Mange på både israelsk og palestinsk side så vel som i resten av det internasjonale samfunn savner et tilsvarende engasjement fra den nåværende administrasjonen.