I dag er det Frp som har plassert seg selv i den politiske skyggen. Etter at partiet bommet totalt på sin forhandlingsstrategi under budsjettforhandlingene sist høst og spilte ballen over til Arbeiderpartiet, har det nullet seg selv ut. Både når det gjelder innflytelse og oppmerksomhet. Og et populistisk parti er avhengig av politisk oppmerksomhet og medieeksponering for å bekrefte sin identitet.Det er mot denne bakgrunnen vi må tolke partileder Carl I. Hagens utspill forleden hvor han kom med en utilslørt invitt til Høyre og KrF om et regjeringssamarbeid etter valget i 2005. Det skjer etter at han de siste årene har brukt mye av sin politiske energi på å hudflette partiene i den nåværende samarbeidsregjeringen.Nå legger han an en mer servil tone og velger å tolke Frps utenforskap som resultat av personlige antipatier mot Frp hos de avtroppende partilederne Valgerd Svarstad Haugland og Jan Petersen. Og hans frieri til KrFs nyvalgte leder, Dagfinn Høybråten, og Høyres kommende leder, Erna Solberg, var nærmest patetisk. Dette er selvfølgelig et spill for galleriet — og velgerne. For Carl I. Hagen vet utmerket godt at årsaken til at Frp ikke er tatt inn i Bondeviks regjeringsvarme ikke skyldes at enkeltpersoner bære nag til partiet hans, men at Frps politikk ikke henger på greip i forhold til den ansvarlighet som forlanges av et regjeringsparti.Verken Høyre eller KrF kan inngå et regjeringssamarbeid med et parti som har programfestet en økonomisk politikk som etter deres mening vil kjøre norsk økonomi i grøfta. I tillegg kommer de verdimessige forskjellene til KrF i synet på blant annet innvandring og uhjelp.Frp bør derfor bruke tiden fram mot stortingsvalget i 2005 til å bestemme seg for om partiet vil fremstå som et parti med en økonomisk politikk som er spiselig for fremtidige regjeringskolleger. Et helhetlig partiprogram hvor alle innslag av populisme og politisk ekstremisme er rensket bort. Og selv med en slik renselse vil Frps populistiske rulleblad i norsk politikk gjøre at et regjeringssamarbeid med Høyre og KrF allikevel sitter langt inne.Men alternativet er langt verre, dersom det er Frps mål å utøve regjeringsmakt noen gang: At KrF allierer seg med Arbeiderpartiet og sender Frp ut på en evig vandring i skyggenes dal.